Skal til psykolog, men vil ikke at noen skal vite og gruer meg veldig mye.

Hei

Takk for at du skriver til oss og forteller hvordan du har det.

Når du får dette svaret har du nok allerede hatt din første time hos psykolog. Jeg vil starte med å si at jeg håper denne timen gikk bra, og håper også at du nå gruer deg litt mindre til neste gang. 

Jeg vil også si at jeg forstår at du gruet deg til å gå til psykolog for første gang. Det er helt naturlig å grue seg til det første møtet, og det å skulle dele følelsene sine med en man ikke kjenner er skremmende for de aller fleste. Du har heller aldri vært hos psykolog og vet heller ikke hva du går til.

Du skriver også at du er veldig sjenert, og det å skulle prate med en fremmed krever nok også ekstra mye av deg. Jeg vil likevel forsøke å berolige deg ved å si at du ikke har noe å bekymre deg for. 

Psykologer er vant til å snakke med folk om ting som er vanskelig, og vi har også full forståelse for at det er skummelt å åpne seg opp for et menneske man ikke kjenner. Det er også viktig for meg å si at en psykolog heller ikke forventer at du skal dele følelsene dine ved første møte, og vi ønsker også å bruke tid på å bli kjent med deg sånn at du føler deg trygg.

I stedet for å grue deg, kanskje det kan hjelpe å tenke at det blir bra å snakke med en som er spesialist på psykisk helse. Når de negative tankene dine kommer så prøv å finn fram mer nyttige og gode tanker som hjelper deg slik at du ikke gruer deg så mye. For eksempel; endelig skal jeg få snakke med en psykolog, dette har de gjort mange ganger før, dette vil gå bra, psykologen er vant til å snakke med ungdommer som har det vanskelig, eller endelig skal jeg få hjelp med mine problemer.

Du trenger heller ikke fortelle læreren din at du skal til psykolog. Du kan f.eks. si at du skal til legen. Eller snakke med læreren før timen, og si at du må gå midt i undervisning. Så vet han/hun det og du slipper å rekke opp hånden for å si det selv i klassen.

Jeg forstår også at det er vanskelig å snakke om vanskelige ting med andre, særlig når man ikke er vant til det. Samtidig synes jeg det er vondt å lese at du skammer deg så mye over angsten din at du ikke ønsker at noen skal vite det. Alle mennesker kjenner på angst, men noen mer enn andre. Det er også normalt å ha vanskelige tanker og følelser i perioder, og noen ganger trenger vi litt hjelp for å takle det.

Å få hjelp med angsten din så du kan leve det livet du ønsker er en kjempestyrke, og jeg vil rose deg for at du tar tak i din egen psykiske helse. Jeg synes du er modig som begynner hos psykolog selv om du er redd og nesten begynner å gråte av å tenke på det. Sannheten er at vi alle kan få en psykisk knekk, og den knekken trenger like mye hjelp som et brukket bein eller en forkjølelse som ikke går over.

Når det gjelder å snakke med de rundt deg om hvordan du har det, er det du som bestemmer hvem du skal fortelle det til, og hvor mye du skal fortelle. Det er heller ingen som sier at du må snakke med noen om angsten din. Samtidig kan vonde følelser bli lettere å bære når vi deler de med andre. Kanskje er dette noe du kan forsøke å snakke med psykologen din om? Jeg er sikker på at han/hun kan gi deg flere gode råd om hvordan du eventuelt kan snakke med bestevennene dine og andre rundt deg om hvordan du har det.

Jeg legger også ved noen artikler til deg som kan være til hjelp for deg å lese. 

Ønsker deg lykke til. Du er god som gull og utrolig modig!

Vennlig hilsen psykolog, ung.no