Foreldrene mine lar meg aldri være i fred, skjønner ikke at jeg er sliten

Hei

Jeg skjønner godt at dette er slitsomt for deg. Bekymra foreldre kan lett bli både masete og kritiske. Det høres ut som det er det som skjer med dine foreldre når de aldri lar deg være i fred. De virker bekymra for om det går bra med deg sosialt. Og så bruker de sine egne egne, gamle erfaringer som utgangspunkt for hva de tror er bra for deg, uten å sjekke ut om dette er noe som passer for deg i det livet du lever her og nå.

Vi mennesker er forskjellige. Noen kan være sosiale hele tiden uten å bli slitne. De får energi av å være rundt andre. Noen trenger mer pauser for seg selv og liker å "lade opp" alene, før de er klare for å være med venner. Kanskje er du litt sånn? Og kanskje er foreldrene dine annerledes enn deg? Du kan lese mer om ulike mennesketyper her. Kanskje foreldrene dine også bør lese den artikkelen.

Selv om målet deres sikkert bare er at du skal ha det bra med venner og trives sosialt, så er det ikke greit at de presser deg slik du forteller at de gjør. Det er heller ikke noe hyggelig at de snakker til deg på den måten du forteller om her, ved å f.eks si "har du egentlig noen venner?" eller "stikk ut".

Jeg vil tro at dette gjør noe med selvfølelsen din. Følelsen av å ikke strekke til, eller å ikke være god nok for de rundt, den kan være veldig vond. Man kan ende opp med å føle seg dårlig som person og man kan ende opp med å være mer ute enn man egentlig orker fordi man kjenner på at det er forventet av foreldrene. Har du det litt sånn? I så fall vil jeg si til deg at jeg håper du kan kjenne aller mest etter inni deg hva som er bra for deg,og hva du får energi/glede av - og så gjøre mest av det. Det er jo bare du som skal leve ditt liv. Hvis du trenger å slappe av hjemme og se på serier så er det viktig at du faktisk lytter til disse behovene og gjør det som er bra for deg. 

Jeg syns du skal fortelle foreldrene dine hvordan det føles for deg når de aldri lar deg være i fred. Forsøk å snakke med dem utenom at dere krangler om det med venner. En gang det er rolig og dere har god tid. 

Du kan si til foreldrene dine at du skjønner at de sikkert bare vil deg vel. Men at måten de snakker til deg på gjør at du blir sliten og lei deg. 

Du kan si at du egentlig har det fint med vennene dine men at når de sier ting som "har du ikke venner eller?" så blir du såra og får en følelse av at du ikke er god nok for dem. Du kan si at du tror dine behov for å være sosial er annerledes enn deres og at du ønsker at de skal slutte å sammenligne deg med sånn de var da de var unge. Spør om de kan la deg være litt mer i fred, og heller sjekke ut med deg hvordan du har det før de kommer med meningene sine. 

Du kan også sjekke ut denne fine artikkelen: hvordan snakke med foreldre om vanskelige ting slik at du er enda bedre forberedt.

Jeg håper dette ga deg litt tips og inspirasjon. Jeg håper foreldrene dine vil høre på deg hvis du klarer å snakke med dem. Jeg håper også at du fortsetter å klare å fokusere på det som er fint og avslappende for deg. Det vil du tjene på i lengden.

Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten