Jeg er veldig redd for at vennen min skal ta livet sitt

Hei,

Jeg tror det er viktig at du sier dette til noen. Du skriver at det vil bli verre for henne, men det stemmer nok ikke.

Du trenger å fortelle dette både fordi venninnen din trenger hjelp med det, men også fordi det er for mye for deg å gå rundt med denne frykten alene.

Du trenger støtte om det er sånn at du hele tiden bekymrer deg for livet til venninnen din. Det er en kjempebelastning, og det er ikke meningen du skal gå rundt og være bekymret alene.

Det du kan starte med er å snakke med venninnen din om at du er bekymret for henne. Oppfordre henne til å fortelle dette til psykologen, og til andre voksne.

De som har det så vondt og vanskelig at de tenker på å ta sitt eget liv, de har et tunnelsyn på livet hvor de begynner tenke at døden er den eneste løsningen på problemene.

Men det er aldri håpløst selv når det kjennes sånn ut. De som har fått det sånn trenger hjelp til å komme ut av å tenke såpass håpløst, og til å se at det kommer til å bli annerledes.

Er det venninnen din som mener at det ikke hjelper om noen får vite mer om dette? For da tenker jeg det er viktig å vite at hun ikke tenker helt klart, og at det ikke stemmer.

Hun kan være redd for å bli innlagt eller noe spesielt med behandling, men til syvende og sist er det viktigere at hun får hjelp enn at hun skader seg eller dør.

Jeg tror det er veldig viktig du snakker med noen rundt deg om dette, hvis venninnen din ikke vil være med på å snakke mer med noen.

Snakk med foreldrene dine, eller noen andre voksne du stoler på. Kanskje kan dere sammen ta kontakt med psykologen hennes om dere vet hvem det er, og fortelle om bekymringene deres. Psykologen har taushetsplikt og kan ikke fortelle dere noe, men dere kan fortelle hen hva som skjer.

Til sist er det viktig å huske på at dette ikke er ditt ansvar. Selv om du er glad i venninnen din, bekymrer deg for henne, og vil hjelpe henne; så er det likevel ikke opp til deg å passe på at noe ikke skjer med henne, eller ditt ansvar om hun skader seg.

Med det så mener jeg ikke at du ikke skal bekymre deg eller hjelpe, men at du må passe på så du ikke sitter helt alene og passer på henne. Sånn skal det ikke være.

Vi mennesker blir glad i hverandre og det er bra at vi hjelper, støtter og er der for hverandre; men vi kan ikke ta over ansvaret for livene til hverandre. Spesielt ikke når vi er barn. Derfor trenger dere begge mer hjelp med dette.

Hvis du er helt akutt bekymret er det viktig at du ringer 113 og sier i fra, eller legevakt på 116 117.

Jeg legger ved noen artikler og lenker til deg om dette også.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no