Hater å leve, ingen forstår meg, selvskader, dårlig selvbilde

Hei du

Jeg hører at du har det veldig vanskelig på flere plan og at alt høres ut til å henge sammen.

Det er vondt å kjenne på at "ingen bryr seg" men det kan høres ut som at dette er et uttrykk for at du har det utfordrende og vondt i selvfølelsen din. Når vi har det vondt i selvfølelsen så er vi usikre på egen verdi og har en vanskelig relasjon til oss selv og hvordan vi har det med oss selv. Da kan vi fort tenke at andre ikke bryr seg fordi det føles så vondt ut og vi kan forveksle litt at det man selv tenker om seg selv må sikkert andre også tenke (selv om det ikke stemmer). Uansett er det vondt å bære på dette og jeg hører at det er mye annet også som gjør vondt.

Jeg ønsker å gi deg råd på litt ulike ting som du nevner at er vanskelig for deg. Håper du kan finne nytte i noe av det.

Selvskading:

Selvskading er gjerne et uttrykk for at man har det vanskelig inni seg og følelser og tanker er vanskelige å håndtere. Da prøver man å finne en måte å håndtere/regulere følelser på og noen skader seg i den forbindelse. Selvskading vil ikke hjelpe på lengre sikt og vil ofte bare gjøre det vanskeligere både fordi man ikke får jobbet med de underliggende problemene/tankene/følelsene men også fordi man tillater seg å se at man behandler seg selv stygt/skader seg selv - noe man som regel aldri kunne komt på å gjort mot noen andre man er glad i - slik blir det også en opprettholdelse av den vonde selvfølelsen der man ser seg selv straffe seg selv og dermed kan tenke at "jeg fortjener ikke bedre" (jeg ser at du blant annet skriver at du tenker du ikke fortjener hjelp).

Det som er lurt å gjøre når man selvskader er å finne andre måter å regulere følelsene sine på. Da må man fjerne alle redskaper man bruker til å skade seg slik at de ikke ligger klar. Så kan man f.eks bruke isbiter på huden sin istedenfor. Man kan også bruke sansene sine på andre måter - f.eks å ta en varm eller kald dusj, ta kaldt vann i ansiktet, gå ut for å få frisk luft. Det er også lurt å gå ut fra rommet man er i når selvskadingstrangen kommer og gå inn i et rom der andre er - det er ikke like sannsynlig å skade seg når andre er tilstede. Andre tips er å ta på noe som distraherer de vanskelige følelsene/tanken for en stund: f.eks ta på høy og gøy musikk, se på serie, game, pusle puslespill, lage mat, tegne, spille instrument, snakke i telefonen osv.

Kroppsbilde/trening

Det høres også ut som selvfølelsen også går utover kroppsbildet og tanker om å slanke/sulte seg (siden du nevner slankepiller og det å gå ned 9 kg). Det som er veldig viktig å vite er at det å sulte seg/slutte å spise er veldig farlig både for fysisk og psykisk helse. Du vil få det verre på alle områder av å ikke spise og det er derfor viktig å bryte med dette. En kropp/hjerne som ligger i underskudd med tanke på kalorier/energi vil bli veldig utsatt for å bli slapp, sliten, nedstemt og syk. Det er helt naturlig at du har lyst på noe som er godt og at det frister når du ser det - slik er det å være et menneske. Det høres ut som du synes det er utfordrende eller dumt at du blir sulten/vil ha noe godt - husk på at det er helt naturlig og bra at appetitten din er der et sted under alt det vanskelige. For å få det mest mulig stabilt psykisk er det viktig at du bryter med denne atferden (sultingen) og bestemmer deg for å spise faste måltider slik at kroppen og hjernen din kan stole på at det kommer mat. Du vil få det mye mer vanskelig av å ikke spise. Det er også viktig at du ikke trener dersom du ikke spiser - det er ikke bra for kroppen. Dersom du skal trene så må du også tilføre energi ellers har treningen ingen poeng og vil bare gjøre deg slapp og sliten.

Du forteller ikke om du får oppfølging nå. Du forteller at du har brukt ADHD-medisiner før så da forstår jeg det sånn at du har vært i kontakt med hjelpeapparatet men jeg vet ikke om du snakker med noen nå. Dersom det er slik at dine psykiske vansker går utover din hverdag i betydelig grad (det høres sånn ut) så er det for mye å håndtere alene. Da er det lurt og viktig å gå til fastlegen for å forteller om situasjonen (ta med foreldre) og så be om henvisning til BUP/psykolog ved behov.

Jeg ønsker deg bare det beste.

Med vennlig hilsen psykologspesialist