Jeg vet ikke om jeg er en dårlig datter, jeg kan ikke kalle noen familie.

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Jeg tror ikke du er en dårlig datter. Du er i puberteten. Da er det helt vanlig å være i opposisjon til foreldrene sine.

Det er vanlig at foreldre og barn ikke alltid er like enige i ungdomstiden, når barnet deres gjennomgår puberteten. Når de spør hvorfor du ikke snakker med dem, så er de jo interessert, de er nysgjerrige på deg. For at foreldrene dine skal forstå, og akseptere forandringene (som du ikke skriver noe om hva er) som har skjedd med deg, så må du fortelle dem, sånn at de kan blir kjent med den nye deg.

Etter hvert som du blir eldre, modnere og klokere, så vil du sikkert se familien din i et annet lys. Mange ungdommer krangler mye med, og er på kant med, familien sin. Det er vanskelig å si noe om dette, annet enn helt generelt, at veien til frihet som voksen, går gjennom samhandling med familien.

For at du og familien din skal kunne forstå hverandre og akseptere hverandre, og til og med anerkjenne hverandre dre, så må dere faktisk snakke sammen. Kommunikasjon er den eneste måten å løse opp i problemer. Er det forresten noe grunn til at familien din skal tulle med deg og følelsene dine?

Jeg synes du skal snakke med en voksen utenom familien om hvordan du har det. Snakk med helsesykepleier på skolen din. Det hjelper å snakke om det som opptar tanker og følelser.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)