Har tics og det ødelegger livet mitt!

Hei du!

Så fint at du tar kontakt når du har det vanskelig.

Det høres ut som at det er mye som er vanskelig på en gang og at tics er noe av det du er mest opptatt av/plaget av. Det finnes god hjelp å få mot tics og dette kan du lese om her. Dette kan du drøfte med fastlegen dersom det er slik at du ikke har oppfølging i BUP lenger. Dersom du har oppfølging i BUP fortsatt drøfter du det med behandler der. Dersom det blir vanskelig å gå til fastlegen kan du snakke med helsesykepleier på skolen eller Helsestasjon for ungdom om vegen videre.

Det høres ut som at der veldig vanskelig mellom deg og din mor. Det er ikke slik at du har ansvaret for det som skjer hjemme. Det er ikke greit av mamma å si at alt er din feil. Du har det vanskelig og det kan du ikke noe for. Det skal ikke være slik hjemme at det blir roping og banning når du egentlig trenger hjelp og trøst. Du kan ringe eller chatte med Alarmtelefonen for barn og unge for å fortelle hvordan du har det. Du kan være anonym dersom du ønsker det. De du snakker med der vil være vant til å hjelpe med ulike ting som er vanskelig hjemme og du kan dermed få støtte og råd.

Du skriver at du "får ikke dele dette med noen". Det er ingen som kan bestemme at du ikke får dele dette. Hvordan du har det er viktig og det er viktig at du ikke står alene med det! Så si fra.

Jeg kan ikke si sikkert hva som hendte når du hev etter pusten og tårene rant. Det høres ut som gråting men med en slags overveldelse/angst/stress.

Slik skal du ikke måtte ha det.

Jeg ønsker deg masse lykke til og håper du tar kontakt med noen som kan hjelpe deg slik at du ikke er alene om dette.

Med vennlig hilsen psykologen