Kjenner meg igjen i tvangshandlinger, men ikke tvangstanker

Jente, 14

Hei ung.no. Jeg har lest meg mye opp på tvangstanker på deres nettsider fordi jeg lurer på om jeg har det. Jeg kjenner meg ikke så mye igjen av noe av det, men jeg kom over tvangshandlinger, noe jeg kjente meg mye mer igjen i. Jeg har ingen faste ting jeg må gjøre, som at jeg må gå så og så mange steg opp trappen, viss ikke dør familien min, men av og til dukker det opp ting som foreksempel at jeg dyttet borti noe med ene hånden og så føles det feil og ubehagelig og ikke gjøre det samme på andre hånden og. Og jeg tar hendende opp til annsiktet over munnen hele tiden og så puster jeg i en slags rytme og så må jeg ta hendene ned samtidig. Dette er ikke ting jeg føler mej MÅ! Jeg føler ikke noe dumt skjer viss jeg ikke gjør det. Det bare føles feil viss jeg ikke gjør det, og jeg klarer ikke slutte tenke på det. Jeg bruker også å skru av å på vasken noen ganger i en rytme når jeg vasker henda. Jeg lurte på om dere kan noe om dette og hva burde jeg gjøre?

Svar

Hei,

Så fint at du tar kontakt når du har spørsmål om dette. Jeg forstår at du har lest om tvangstanker og tvangshandlinger på bakgrunn av at du opplever at ting du gjør kan føles feil eller ubehagelig ut, uten at du har noen tanker om at noe vondt kan skje med deg eller familien din.

Mange kan oppleve at de må gjøre ting på en bestemt måte for at det skal føles "riktig", selv om det ikke nødvendigvis handler om at noe farlig vil skje. For noen dreier det seg om tvangshandlinger, mens for andre kan det handle om noe annet. Du er uansett ikke alene om å oppleve dette.

For noen går dette helt fint og de tenker ikke så mye på det. For andre kan det bli plagsomt, og ta mye tid eller energi i hverdagen. Hvis du kjenner at det begynner å bli slitsomt eller gjør deg bekymra, er det lurt å snakke med noen voksne om det. Du kan f.eks. snakke med fastlegen din eller helsesykepleier på skolen. De er vant til å høre om sånne ting, og kan hjelpe deg med å finne ut av hva som er best å gjøre videre. Kanskje noen samtaler kan hjelpe, eller kanskje det kan være lurt å få en utredning hos BUP (barne- og ungdomspsykiatrien).

Har du snakket med foreldrene dine eller en annen voksen du stoler på? Mange synes det er godt å ha noen å snakke med om det. Det aller viktigste er at du vet at du ikke er alene, og at det finnes god hjelp å få der ute.

Jeg har lagt ved noen artikler som du kan ta en titt på.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen, Psykolog i ung.no

Besvart: 8.4.2025