Det ble en krangel hjemme, mamma klikka. Jeg lurer på om hun bryr seg.

Hei!

Krangelen du beskriver høres ikke særlig hyggelig ut. Det startet med en liten ting (middagen som broren din ikke laget til deg) og endte i at mamma klikka. Det er gjerne sånn, at små ting beskriver større ting som "ligger under", som egentlig er de vanskelige. Det høres ut som noe av det som er vanskelig for deg og mamma er måten dere snakker sammen på. Hun lytter ikke til deg, skriver du. Og da forstår jeg at du begynner å lure på om hun bryr seg. Kanskje kjennes det som at hun oftest tar din brors parti også? Det å oppleve å bli forskjellsbehandlet er heller ikke særlig hyggelig.

Jeg tror nok moren din egentlig bryr seg masse om deg, fordi hun involverer seg i situasjonen og fordi hun i det hele tatt vil krangle med deg. Man gidder jo ikke krangle med noen man ikke bryr seg om. Litt som du allerede har reflektert over.

Men mamma glemmer noe viktig og det er å lytte til det du har å si før hun "bestemmer" hva som er grunnen til at ting skjer. Foreldre tenker ofte at de har svarene og er de som må komme med løsninger og formaninger, for å være flinke foreldre. Kanskje tenker de at de må være autoritære for å få respekt og for å gi god oppdragelse. Men det stemmer ikke nødvendigvis. Foreldre kan være mer til hjelp og få bedre kontakt om de viser mer åpenhet til hva ungdommen deres mener og tenker, før de bestemmer.

Mamma kunne for eksempel sagt: "nå ser jeg at du ble irritert - hva var det som skjedde?" Så kunne hun hørt hva du ville si før hun bestemte eller mente noe om situasjonen. Det hadde vært bedre tror jeg, enn å påstå at hun visste hva du følte og tenkte, selv om hun til syvende og sist var den som bestemte. Kanskje hadde mamma endt opp med å si "du må dessverre lage din egen mat". Men det hadde vel vært greit, vil jeg tro, dersom hun først hadde lyttet til deg? Det er det å bli mistrodd eller misforstått som er vondt. Jeg vet ikke om du er enig?

• Om du vil så kan du forsøke å snakke med mamma en dag dere er venner og ting er rolig. Du kan si til mamma at du tar opp saken fordi du ønsker at dere skal få det litt bedre med hverandre. At du vil dere skal klare å snakke bedre sammen, fordi du bryr deg om henne. Hvis du snakker om det som et samarbeid, noe dere begge skal jobbe med, vil hun nok like det best.
• Fortell at du setter pris på om mamma fremover kan spørre deg litt mer hva du tenker og mener før hun kjefter eller bare ber deg slutte å snakke.
• Du kan si at du noen ganger kan tenke at hun ikke viser interesse for deg, og at du savner det fra henne.
• Hvis du holder mest mulig fokus på det du vil ha mer av fra mamma (fremfor å kritisere henne) så blir samtalen trolig til noe positivt.
• Det kan jo være fint for mamma og, å få høre at du ønsker at hun bryr seg mer om deg. Mange foreldre tror ikke at ungdommen deres bryr seg så veldig for det er ikke alltid de viser det. Du kan jo også tenke over om det er måter du kan vise tydeligere til mamma at du ønsker kontakt med henne på.

Jeg håper det vil bli til en god samtale slik at mamma blir litt bedre på å kommunisere og slutter å klikke. For det er jo ikke noe hyggelig. Det er fint om du kan tenke at mammas klikking er hennes eget ansvar, det er ikke din skyld. Foreldre er voksne og må ta ansvar for å roe ned seg selv og følelsene sine før de snakker med ungdommen sin. Alle kan så klart "miste hodet" innimellom, det er ganske vanlig. Men man kan godt si unnskyld til ungdommen sin etterpå og det bør ikke skje for ofte.

Jeg har lagt ved noen artikler til deg under her som handler om hvordan man kan snakke med foreldre når ting blir vanskelig hjemme. Les dem så får du flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no