Jente 18. Får lite støtte fra foreldrene, får ikke lov til ting og må lyve.

Hei du!

Jeg skjønner godt at det er og har vært - vanskelig å være deg i familien din. Du forteller at du har fått lite støtte hjemme, helt fra du var liten. Det er leit at foreldrene dine ikke har klart å følge deg opp på den måten du trengte.

Det er en foreldreplikt å følge opp barnet sitt på en slik måte at det kan utvikle seg normalt og at det får den tryggheten og omsorgen det trenger. Det står i Barneloven. I følge den loven er en del av foreldreansvaret å betale for det du trenger av mat og hus så klart, men også skoleutstyr, toalettartikler og klær. Det er også å delta på foreldremøte, hjelpe til med å følge til/fra trening (når du er liten og ikke klarer å gå selv) og la deg være med venner så du utvikler et sosialt liv utenfor hjemmet. Når de ikke har bidratt med slike ting skjønner jeg godt at du ikke føler deg støtta, og jeg kan tenke meg at du kanskje også har følt deg litt alene? Det er en vond følelse, særlig når man føler seg alene i sin egen familie.

Så, hvorfor har foreldrene dine oppført seg slik som du beskriver her? Det kan hende de har tenkt at de skal lære deg til å bli selvstendig, slik at du kan klare deg bra, ved å ikke gi deg noe særlig støtte. Noen foreldre tror at hvis de støtter barna for mye så blir de ikke selvstendige nok. Kanskje foreldrene dine ble oppdratt sånn selv?

Jeg vet heller ikke hvorfor de fortsetter å være strenge med deg nå som du er over 18 år og vil være med venner. Det jeg vil si til deg, er at du har rett til å gjøre akkurat hva du vil og du har lov til å være med venner så mye du vil. Du er myndig og du bestemmer over din egen fritid. Det er bare du som bestemmer om du f.eks vil være med i en russegruppe eller ikke. Hvis det er slik at du må fortsette å lyve for å få gjort det du vil, så kanskje du skal vurdere å flytte ut? Har du f.eks en venn du kunne bodd litt hos, til russetiden er over? Eller en annen voksen i familien/nettverket ditt som kunne hjulpet her? Det går an å spørre en besteforelder eller tante/onkel, om litt hjelp for en periode.

Jeg skjønner at du ikke vil snakke med foreldrene dine om problemene du opplever hjemme, når du har forsøkt så mange ganger og ting bare blir verre. Men det kan være lurt at du snakker med noen andre, utenfra, for din egen del. Da kan du få sortert litt tanker og følelser omkring det du har opplevd. Du kan forsøke å bearbeide det rett og slett. Da tror jeg du vil få det litt bedre med deg selv.

Et tips til et sted å ta kontakt da, er samtaletilbudet på din lokale helsestasjon for ungdom, eller på et familievernkontor i nærheten av der du bor. Begge disse tilbudene er gratis og de som jobber der har masse erfaring med å snakke med ungdommer om vanskelige familiesituasjoner. Du trenger ikke fortelle foreldrene dine at du går og snakker der.

Kanskje kan det hjelpe for deg å tenke at foreldrene dine har prøvd på en strategi som de mente var bra, men at du nå vet bedre og at du i alle fall har lært hva som er viktig for deg og hva du eventuelt skal og ikke skal gjøre om du en gang blir forelder.

Du kan også tenke gjennom hva venner eller andre familiemedlemmer liker ved deg og synes du er god til. Hvis du klarer å huske på hva andre liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan det foreldrene dine sier og gjør som får deg til å føle deg dårlig, få bli litt mindre viktig for deg. Det er bare DU som lever ditt liv så ta valg som er gode for DEG.

Jeg håper dette ga deg noen innspill og tips. Jeg ønsker deg en god russetid og lykke til med det andre du står i. Alt godt.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no