Angrer på at jeg flyttet. Savner mamma og vennene mine.

Hei

Det er klart du savner mammaen din og vennene dine i Trøndelag. Du ble sikkert godt kjent med venner der i noen utrolig viktige år i ungdomsårene. Savn er en følelse som er helt naturlig, den slår ut når det blir en avstand fra oss og andre vi er glad i. Savn er hjernens måte å fortelle oss at noen har vært viktige for oss. Så egentlig er savn en fin ting og, selv om det kan kjennes vondt der og da. Mennesker vi møter i livet, blir ikke borte selv om vi ikke ser eller er sammen med dem hver dag. De lever videre i minnene våre, i hodet og i hjertet.

Det blir en fattig trøst men savnet vil nok bli fjernere og føles annerledes ut etterhvert, ikke like altoppslukende, dette er fordi vi mennesker er skap for å venne oss til nye situasjoner. Du kjenner familien din i nord og vennende dine i nord, i tillegg blir du kjent med nye. Prøv å bruk facetime eller andre sosiale medier med dem i Trøndelag, hvor dere kan snakke sammen og samtidig se hverandre, gjerne flere ganger ukentlig den første stunden.

Mitt råd til deg er at du venter litt, noen uker er ikke så mye. Det er naturlig at savnet er stor i starten, første dager, første uker og første måneder. Du har kanskje begynt på ny skole og mye er nytt der nå. Hvis du venter til høstsemesteret er over og savnet fortsatt er like stort og tingene ikke har falt på plass for deg i Nord, ja da vil jeg anbefale deg å ta en samtale med foreldrene dine. Du får jo bestemme hvor du vil bo selv, så sånn sett er det ingen hinder for deg.

Det er allikevel sånn at vi mennesker både barn, ungdom og voksne vil i løpet av livet møte situasjoner som er både ukjente, litt skumle og vanskelige. Det også viktig at vi øver oss på å "stå i situasjonen" ved å være tålmodig og forsøke løse de vanskelige situasjonene vi står i.

Kanskje trenger du en trygg voksen du kan snakke med i denne perioden. Helsesykepleier på skolen kan være den personen for deg. Ønsker deg masse lykke til.

Hilsen Helsesykepleier