Jeg har ingen som bryr seg. Kjemper hver dag for å ikke ta livet mitt.

Kjære deg.

Når jeg leser dine ord forstår jeg at du har det utrolig tøft. Du bærer på så mye alene og du har gjort det over lang tid, forteller du. Du har vært alene på tidspunkt der du virkelig hadde fortjent å ha noen som var der og støttet deg. Selv om du har gjort ting som du angrer på, så har du en egenverdi og du fortjener å ha det bra. Du fortjener ikke å sitte alene på juleaften eller å måtte unngå de andre i familien din.

Du har, og har hatt psykisk sykdom som har hindret deg i å ha et godt forhold til familien, men den psykiske sykdommen din er ikke deg. Det er noe som rammer deg, akkurat som andre sykdommer. Og det er noe som du kan bli bedre fra.

Det er vondt å lese at du ikke har snakket med mamma på 9 måneder ennå dere bor i samme hus. Du skriver at dere begge går og venter på at den andre skal si unnskyld etter en krangel, men jeg mener at det er mamma som må bryte ut av dette og ta ansvar for å reparere forholdet mellom dere. Det er vanlig å krangle og man kan fint bli venner igjen. Det er ikke greit at voksne lar barn sitte alene i så lang tid som det din mamma har gjort med deg. Hun er den voksne og da er det hun som har mest ansvar for at det er trygt og bra å være i familien, hun som har mest ansvar for å ordne opp i ting. Jeg tenker at mammaen din ikke klarer å hjelpe deg bra nok ved at hun lar seg sitte alene og lar kommunikasjonen mellom dere stoppe opp så lenge som det har blitt her.

Når man har det så vondt som det du har nå så er det forståelig at du kan kjenne at du ikke vil leve mer. Det er ikke rart du er fortvilet. Men husk at selv om det er vanskelig nå så kan det bli bedre! Du er en ung jente på 16 år og har store deler av livet foran deg. Endringer vil helt garantert skje! Du og mamma var bestevenner før, skriver du og. Da er det mulig for dere å finne tilbake til hverandre på en god måte. Dere har en erfaring om noe fint og. Det kan hjelpe dere i fremtiden. Jeg er utrolig glad for å lese at du kjemper, det gir meg håp. Du fortjener håp og du fortjener en endring. Fortsett å kjempe. Men ikke gjør det alene. For det finnes hjelp å få.

Jeg skal her gi deg noen telefonnummer hvor du kan få kontakt med voksne som kan snakke med deg og støtte deg her og nå. Min anbefaling er at du ringer i dag. Alle nummere er åpne hele døgnet og du kan trykke på hver link under for mer informasjon:

• Legevakten på 116 117. Hvis du trenger rask legehjelp, er det lurt å ringe dette nummeret.
• Mental helses hjelpetelefon på 116 123.
• Alarmtelefonen for barn og unge på 116 111.
• Kors på halsen på 800 333 21. Åpent frem til kl. 22.

Du kan også lese mer her, om hvordan man kan håndtere tanker om å ikke ville leve.

Uansett er det viktigste at du ikke holder dette for deg selv. Si til deg selv at de vonde tankene ikke vil vare for alltid og at du kan jobbe deg gjennom det. Jeg håper noe av dette var til nytte og ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no