Jeg vil ikke bo hjemme, hvordan fortelle det til helsesykepleier?

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver høres veldig vondt ut. Og det er forståelig at du blir frustrert og fortvilet når du faktisk sier ifra gang på gang, men opplever å ikke bli tatt på alvor. Det er ikke greit å bli avfeid når du sier at hjemmesituasjonen er det som gjør deg utrygg eller dårligere.

Hvis det å bo hjemme gjør at du ikke holder ut, så er det alvorlig – uansett hva andre mener er “normalt”. Det er ikke du som forklarer deg dårlig. Det er systemet som ikke har lyttet godt nok ennå.

Noen ganger må voksne i hjelpeapparatet høre ting veldig konkret og tydelig, nesten “byråkratisk”, før de forstår alvoret. Du kan bruke setninger som disse (du kan lese dem høyt, eller ta dem med skriftlig):

Til helsesykepleier: «Jeg trenger at du forstår at dette ikke bare er vanlige konflikter hjemme. Det å bo hjemme gjør at jeg blir psykisk dårligere, ikke bedre. Jeg klarer ikke å fungere sånn det er nå, og jeg trenger hjelp til å komme meg bort fra hjemmesituasjonen.»

Eller enda tydeligere: «Jeg føler meg ikke trygg eller ivaretatt hjemme. Når jeg blir fortalt at dette er normalt, opplever jeg at det jeg sier ikke blir tatt på alvor. Jeg trenger at noen faktisk undersøker om jeg kan få bo et annet sted eller få konkrete tiltak.»

Det er lov å si: «Jeg er redd for hva som skjer med meg hvis ingenting endrer seg.»

BUP kan også bli for fokusert på “deg” og ikke på omgivelsene. Du kan si: «Jeg opplever at mye av fokuset er på hva som er galt med meg, men det jeg trenger hjelp med er å komme bort fra en hjemmesituasjon som gjør meg syk. Kan vi snakke konkret om tiltak rundt hvor jeg bor?»

Og: «Jeg føler meg ikke hørt når jeg sier at familien er hovedproblemet.» Det er helt lov å si at behandlingen ikke treffer behovet ditt.

Viktig å vite:

• Helsesykepleier har plikt til å melde bekymring hvis en ungdom ikke har det trygt hjemme.
• Du kan selv be om at barnevernet involveres, uten at det betyr “straff” for familien.
• Barnevern handler ofte om avlastning, støttetiltak eller midlertidig annet bosted, ikke bare akutte inngrep.

Du kan faktisk si: «Jeg ønsker at det sendes en bekymringsmelding, fordi jeg ikke klarer dette alene.» Det er modent og ansvarlig – ikke dramatisk.

Hvis det føles for vanskelig å si alt muntlig, skriv det ned. En kort tekst er nok. For eksempel: «Jeg har prøvd lenge å si ifra om at jeg ikke holder ut å bo hjemme. Jeg opplever ikke å bli tatt på alvor, og det gjør meg mer fortvilet. Jeg trenger hjelp til konkrete endringer i livssituasjonen min, ikke bare samtaler om hvordan jeg skal tåle mer.» Du kan gi den til helsesykepleier eller ta den med til BUP.

Det at du sier ifra, ber om hjelp og ikke gir opp selv om du ikke blir hørt viser styrke, ikke svakhet. Problemet er ikke at du “ikke tåler nok”. Problemet er at du er i en situasjon som ingen skal stå alene i.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier