Jeg er redd for at mine nærmeste ikke vil godta at jeg vil være jente.

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no.

Det er forståelig å du ikke tør ta opp tema fordi du er redd for reaksjonen hos dine nærmeste. Allikevel så kommer du ikke noe videre uten at du gjør det.

Noen klarer å leve i skjul hvor lenge som helst, men det høres ut som at du er kommet til et punkt, hvor det ikke går lenger. Du ønsker å si det til noen.

Det var synd at du ikke klarte å si det til psykologen, for det er det som er neste skritt. Det er bare en psykolog, enten i det offentlige eller private, som har henvisningsrett videre i systemet og til spesialisthelsetjenesten.

Ofte er det en lettelse når du endelig har sagt det høyt til noen. Og ofte går det bedre enn du frykter.

Hvordan er foreldrene dine? Er de tolerante overfor mangfold i samfunnet, eller er de skeptiske og kanskje imot skeive? Det samme med kjæresten din. Har dere snakket om sånne ting, diskutert pride kanskje og vet du noe om holdningene til kjæresten din om forholdet til skeive?

Kan du klare å finne et uttrykk som er så bekreftende for hvem du er, at du kan leve med det? For eksempel at du lar håret gro, kanskje bruker litt maskara? Former øyenbryn, sørger for å ha lite ansiktshår? Litt mer feminine klær? Det kan være at det da holder for deg, i hvert fall i denne omgang.

Det er bare du som kjenner på hvor du er, og hva du trenger. Noen trenger bare å få uttrykt det som bekrefter deg der du er nå. Det kan være at behovet endrer seg etter hvert, men da har du begynte på reisen.

Ikke alle trenger kjønnsbekreftende og kjønnskorrigerende behandling, men klarer seg godt allikevel. For andre så er det ikke tilfredsstillende og de må videre og ønsker både hormoner og kirurgi for å kunne være den de er.

Når det gjelder kjæresten din, så kan ikke ung.no. si noe om du kommer til å få aksept der, den eneste måten å finne det ut er ved å fortelle det. Kanskje får du støtte, men det kan også være at du ikke får det.

Da er spørsmålet, skal du fortsette å leve i skjul for å beholde kjæresten? Eller skal du ta sjansen, fortelle det og risikere å miste kjæresten. Det kan også være et alternativ at du får støtte umiddelbart, man at det blir for vanskelig å leve med en transpartner i det lange løp. Det er tungt å tenke på, men det er kanskje det alternative du har.

Jeg tror ikke foreldrene dine vil slå hånden av deg. Det er ikke sikkert at du får den støtten du ønsker, og at de godtar at de har fått en datter i stedet for en sønn med en gang, men du er deres barn, og uansett elsker de deg, hvem du nå enn er.

Det hele starter med at du snakker om det. Det er ingen vei utenom. Du kan begynne hos psykologen, eller helsesykepleier. Hvis du er ferdigbehandlet hos psykologen, så må du nok til fastlegen for å få henvisning til psykiatrien.

Alle i helsevesenet har taushetsplikt. Ingenting kommer videre med mindre du samtykker til det. Du trenger ikke være redd for å snakke med noen i helsevesenet. Derfor er det smart at du er ærlig med fastlegen, sånn at henvisningen inneholder det du vil snakke om, at det gjelder kjønn og identitet.

Det finnes en chattelinje, Ichatten.no. hvor du kan snakke anonymt om kjønn og identitet. Kanskje det kan være første skritt for deg.

Jeg ønsker deg alt godt.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)