Hvordan kan jeg som har CP få meg kjæreste og et privatliv?

Hei.

Så fint at du skriver til ung.no. om tankene dine.

Kjæreste er ikke noe man bare skaffer seg, det er gjennom gjensidige følelser for hverandre, at en blir forelsket og så blir man kjærester, hvis man syns at man passer sammen og gjerne vil være i et forhold. Også mennesker med CP har kjæreste.

Jeg forstår at det kan være frustrerende for en ungdom på 19 år, å trenge hjelp til nesten alt. Det er faktisk ganske flott at du i det minste klarer å onanere når du sitter på en dostol. Det dumme er at du ikke kan ha det for deg selv, foreldrene dine oppdager det etterpå. Jeg er uansett sikker på at de er glad på dine vegne for at du faktisk onanerer og gjennom det får oppleve seksuell nytelse.

Mange funksjonsfriske savner også kjæreste, og slett ikke alle har kjæreste.

Det er nok ikke noen menneskerett å ha kjæreste eller et seksualliv, men helsepersonell skal legge til rette for at det skal være mulig å få til.

Jeg vil tro at du etter hvert vil få deg egen tilpasset bolig og da vil det være lettere å ha et privatliv. Det skal ikke være foreldrenes dine som skal hjelpe deg med de tingene du trenger hjelp til, det skal kommunens helsetjeneste gjøre.

Jeg synes du skal spørre etter i kommunen, gjerne med foreldrene dine sin hjelp, om muligheten for egen bolig og om du har rett på en BPA, i den grad du trenger det, altså en personlig assistent. En såkalt BPA - Brukerstyrt personlig assistent.

Når det gjelder begravelse, så skjer det nesten alltid i en kirke. Den døde blir lagt i en kiste, det er gjerne begravelsesbyrået som gjør det, de pleier å ordne det meste når det gjelder begravelser

Så på selve begravelsesdagen, samles folk i kirken, og presten holder en minnetale, eller noen i familien gjør det. Det er fin stund hvor man minnes den døde og hvordan den døde var i livet.

Deretter følges kisten ut, enten til hvor kisten skal begraves, eller at en bil kjører avgårde med kisten for en kremasjon. Det vil si at kroppen og kisten blir brent, og dere deretter får en urne med asken til å sette ned i jorden.

Når du er 19 år, så er du vel kanskje i siste året på videregående skole? Da har du tilgang til helsesykepleier. Hvis du synes det er vanskelig å kontakte helsesykepleier av deg selv, så kan du sende en mail eller ringe. Det hjelper å snakke om det som opptar tanker og følelser.

Jeg vil tro at du som funksjonshemmet allerede har kontakt i helsevesenet og kommunen angående aktuelle hjelpetjenester for deg. De vil også kunne hjelpe deg med å finne ut av hvilken hjelp du har behov for, hva du kan klare alene og hvordan fremtiden din skal ordnes sånn at du ikke er avhengig av foreldrene din til alt.

Jeg ønsker deg alt det beste.

Lykke til!

Med vennlig hilsen helsesykepleier og spesialist i sexologisk rådgivning (NACS)