Jeg er innlagt på tvang, orker ikke mere, de får ikke til å hjelpe meg

Hei,

Det høres ut som du er i en fryktelig vanskelig situasjon fordi du har så store vansker med å fortelle noe om hva som har skjedd deg tidligere. På måten du skriver på høres det litt ut som du er fanget i deg selv med opplevelser du har hatt i barndommen, hvis jeg forstår deg riktig.

Du er nok innlagt på tvang fordi du utgjør en fare for deg selv slik situasjonen er nå. Det har ikke så mye med diagnosen din å gjøre, men hvor farlig det er for deg å ikke være innlagt. Som du selv beskriver det så virker det som du egentlig er enig og forstår det.

Samtidig er du inne på noe når du spør om de kan hjelpe deg når de ikke vet hva som ligger bak. Det er ikke alltid nødvendig å vite alt om hva som har skjedd før for å hjelpe noen nå, men noen ganger er det viktig. Jeg tror for deg som som kanskje sitter ganske fast i fortiden kunne det vært nyttig å klare fortelle noe om hva det er som har foregått.

Jeg skjønner på deg at du er sliten, og traumer i oppveksten, for eksempel, er utrolig belastende. Likevel, tror du du kunne klare å fortelle litt til en behandler der du er? Husk at du ikke trenger å fortelle alt eller mye. Du kan også forsøke si noe om hvordan det er for deg akkurat nå, uten å gå i detaljer på hva som har skjedd før, hvis du merker det blir for vanskelig.

Hvis det er traumebehandling du trenger så handler mye av slik type behandling også om stabilisering og det å kunne håndtere tanker og følelser du har akkurat nå i hverdagen din. For det trenger ikke behandler nødvendigvis å vite alt om hva som har skjedd.

Det finnet også ulike typer traumebehandling som i varierende grad krever at du forteller om konkrete minner som plager deg. For noen er det også ikke sånn at det er konkrete minner, det kan være kroppslige følelser som er vanskeligere eller blir mer plagsomme.

Det jeg forsøker å si er at det finnes god hjelp for deg, mot det du sliter med. Jeg forstår at det kan kjennes tungt ut, og kanskje til og med umulig når du kjenner at det vanskelige er så stort og skummelt. Men det finnes god hjelp mot selv det skumleste og mest ubehagelige i verden, og det er ingen grunn til at du ikke skal kunne få den hjelpen.

Men det krever litt av deg, det vil det gjøre. Det krever at du prøver, og at du snakker med de som vil hjelpe deg om hvordan du har det og hva som foregår. Jeg foreslår at du starter med å vise det du har skrevet til oss, og hva vi har svart.

Det kan være viktig å få frem hvor sliten du er, og passe på at du får hjelp til å passe på deg selv på små måter. Som å få noen ting du kan gjøre for å roe deg ned hvis du får panikk og så videre, slik at du kan orke mer av behandlingen din.

Jeg får på følelsen at du egentlig gjerne vil ha hjelp, men at du kjenner på håpløshet og motløshet fordi det er fryktelig tungt og vanskelig for deg. Det er ikke så rart at du kan kjenne på det, og får tanker om at dette er vanskelig å løse. Men selv om du får de følelsene og de tankene så betyr ikke det at dette er håpløst for deg, eller umulig å hjelpe deg med. Tanker og følelser kommer og går, og de er ikke hele sanngheten.

Det finnes god hjelp for deg, jeg lover. Men det krever at du åpner deg litt opp for å snakke om deg selv og hvordan du har det. Selv om helsepersonell er gode på å møte vanskelige ting, så klarer de ikke lese tankene dine. Det hjelper dem å hjelpe deg, hvis de vet litt mer om hva du tenker, føler og opplever.

Hvis du ikke vet hvordan du skal si noe eller hva du skal si, så begynn med å si akkurat det. Si rett ut at du ikke vet hvordan du skal snakke om dette. Litt etter litt, steg for steg, så vil du klare det som trengs.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no