Er det lurt å være singel i fadderuka? Vi vil egentlig være sammen!

Hei! Jeg velger å svare deg privat jeg! Så fint at du sender inn spørsmål til oss og forteller om det du bærer på. Dette forstår jeg er et stort spørsmål, for her er det mye som står på spill.

Nå forstår jeg godt dilemmaet dere har med å møtes sent, og ikke vite om dere har grunnlaget til at det holder. Men grunnlaget dannes underveis, og den veien har dere bare startet på. Hvem vet hva det kan bestå av?

Nå har du fått meg som svarer i dag, og jeg heier jo veldig på kjærligheten, samtidig som jeg heier på bærekraftige relasjoner. Så forhåpentligvis vil du kunne se at svaret mitt er inspirert av begge deler.

For det første så vil jeg si at jeg forstår at du stiller deg selv spørsmålet: vil det holde? Og er det verdt det?

For meg danner denne setningen din grunnlaget for svaret mitt idag: “Hvor mye går jeg glipp av, hvis jeg prøver å opprettholde et langdistanseforhold uten grunnlag til en person jeg er veldig glad i?”

For å være ærlig, så tror jeg ikke du går glipp av så mye.

For her har du møtt en som du har blitt veldig glad i, som det virker som at det er en del av deg som ønsker å være sammen med henne, og en del av deg som ønsker å se om dere klarer det.

Og jeg lurer på om de delene er større enn “friheten i fadderuke” delen? Men her antar jeg - jeg er jo ikke deg.

Ja, det er mange man møter i fadderuken, ja, det kan være flere man får en “connection med”, og ja det er noen potensielle man kan danne en kortvarig (her inkludert ONS) eller langvarig relasjon med.

Spørsmålet mitt blir da: vil noen timers oppmerksomhet fra flere være mer verdt enn å ha flere timers oppmerksomhet fra en? Eller vil det å kunne møte en ny å bli glad i, og utforske det - veie tyngre enn å bli værende der du er nå i relasjonen, og videreutvikle det? Og er det sånn at “friheten” fortsatt er litt viktigere, enn det å gå inn i et forhold?

Som man sier, det er ingen garanti i kjærlighet...

For å være ærlig med deg, så stod jeg i akkurat samme dilemma for mange år siden da jeg selv skulle studere- og mitt valg den gangen var å satse på kjærligheten, inkludert et langdistanseforhold. - Og jeg har aldri angret en dag, selv om det ble slutt senere noen helt andre grunner enn mangel på kjærlighet eller distanse. Hvorfor? Fordi jeg kjente inni meg at det jeg delte med han, var mer verdifullt, enn det jeg potensielt kunne dele med en annen, den gangen.

Jeg sier ikke at du skal bli værende pga det, jeg sier bare at jeg forstår dilemmaet ditt for jeg har vært der selv.

Jeg syns det er bra at dere er åpne og ærlige med hverandre, og at man "sjekker inn" underveis. Jeg syns dere er heldige som har fått sjansen til å møte hverandre, og bli glad i hverandre. Og det i seg selv tenker jeg er en fin ting. Også kan dere også være heldige med både å være singel eller å møte en annen senere.

Så min konklusjon til deg i dag blir: trå varsomt, og ta ett skritt av gangen. Når du lukker øynene, og kjenner etter inni deg, så vil du kjenne etter hva som føles riktig for deg.

Ønsker deg alt godt, og sender deg en varm klem <3 Og lykke til med studiene! Du er i en spennende tid nå :)

Med vennlig hilsen rådgiver innen atferdsvitenskap og familieterapeut, ung.no.