Hvorfor følte jeg ikke noe når hunden min ble avlivet, de andre er i sorg

Hei du!

Jeg ser at du skriver at du sliter både med å finne følelser og å finne meninger. Men jeg ser også at du i alle fall er god med ord. Jeg synes du beskriver det godt når du skriver at det føles som at det er som at når de andre spør deg hva du mener så føles det som de spør et tomt rom - slik er det for deg og du beskriver det godt.

Det er veldig viktig at du husker på at det er ingen "rikitg" eller "feil" måte å sørge på. Mange vil kjenne på det samme som deg.- at man ønsker å vise tydelig at man er lei seg (f.eks gjennom å si de "rette" tingene, gråte osv) fordi man gjerne er redd for at andre skal reagere eller mene noe om hvordan man sørger. Det er ikke slik at alle føler det likt når man sørger. Noen klarer ikke å stoppe å gråte og klarer ikke å fungere så godt i hverdagen, andre kan kjenne på nesten ingen følelser og ha mest lyst til å fokusere på helt andre ting i hverdagen enn sorgen. Andre igjen vil kjenne på lettelse for at det er over og at den som er død ikke måtte lide osv. Så det er som sagt ikke noen rett eller gal måte å sørge på.

Det er også slik at noen kan føle seg såpass overveldet eller uvant med å kjenne på følelser at kroppen nesten automatisk kobler litt "ut" sånn at man heller føler seg nummen eller tom. Enten fordi det er vanskelig å vise følelser for andre eller fordi det er vanskelig å kjenne på følelsene. Det kan også hende det er slik du har det.

Jeg tror det er lurt at du aksepterer at du ikke kan "tvinge" fram følelser og at du forsøker å være grei med deg selv gjennom å møte deg selv på at du har det som du har det og at det er godt nok. Dersom andre spør om hvordan du har det og du synes det er vanskelig å svare på så kan du si nettopp det - at du er litt usikker og synes det er vanskelig å vite/sette ord på.

Du er god nok som du er!

Ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen psykologen