Problemer med å snakke med mamma, hun er overbeskyttende og streng

Hei!

Jeg skjønner godt at du reagerer når mamma sier sårende ting til deg og ikke lar deg få være ute med venner. Og i tillegg krangler dere masse! Det er forståelig at du opplever situasjonen som urettferdig, for det er jo ikke greit at mamma kjefter og tar så mye kontroll over deg som det du forteller om her.

Samtidig er dette vanlig i mange familier med ungdommer. Når foreldre føler de mister kontakten med ungdommen sin (og det skjer jo gjerne i tenårene), så begynner de å kjefte mer og kontrollere mer. Det er forståelig at mamma vil lage regler for deg eller oppdra deg, for kanskje blir hun redd for at det skal skje noe med deg nå som hun har mindre kontroll. Men måten hun gjør det på skyver deg jo bare mer unna henne. Mamma kan ikkefortsette å kjefte og skrike slik du skriver at hun gjør. Det vil lage sår på selvfølelsen din over tid og det vil skape masse stress inni deg.

Du begynner å bli stor. 15 år gammel. Da bør du få bestemme over det meste av det sosiale livet ditt selv. Det kan være trist for mamma å ha mindre å si i livet ditt men det er litt sånn det naturlig er for alle ungdomsforeldre, og det må de takle. Ellers ødelegger de for barna sine og for relasjonen til dem. Men det er helt riktig og viktig for deg og din utvikling at du fremover er mer ute, mer med venner og mindre hjemme. Det sosiale livet utenom familie er for mange det aller viktigste i ungdomstiden!

Du og mamma krangler mye, kan jeg lese. Men hvis du vil forsøke å få mamma til å løsne litt på reglene så se om du får tatt en prat med henne en dag dere er venner og ikke krangler fra før av. En dag mamma virker rolig og dere ikke i utgangspunktet har noe å diskutere. Da vil dere lettere klare å lytte til hverandre fremfor om du sa ifra en gang du eller hun allerede var irritert for noe som hadde blitt gjort eller sagt.

Hvis du finner en sånn stund så si at du vil ta en prat om noe du har tenkt på som en stund, som er viktig for deg. Videre kan du si at du blir mer såra enn mamma kanskje skjønner, av ting hun sier til deg. Si at du opplever deg lite fri når hun nekter deg å overnatte/gå ut, og at du savner å være med venner. Hvis du kjenner det sånn, kan du også si at du savner å ha det fint med mamma. Si at du har behov for mer tillit fra henne og spør hva som hindrer henne i å gi deg det.

Spør: Hva er det som gjør at hun helst vil ha deg hjemme? Hvorfor vil hun ikke bli kjent med vennene dine? Er hun bekymret eller redd for at noe skal skje deg om du er med dem? Du har i det minste rett til å vite hvorfor mamma har de strenge reglene hun har.

Det er lurt å fokusere på det du tenker kan løse opp i vanskene. For eksempel kan du si at du faktisk har lyst til å snakke mer med mamma om hvordan du har det men at du ønsker at det skal skje utenom krangling og uten at hun kjefter. Og at du må få ha privatliv også, det har du faktisk rett til, det står i FN's barnekonvensjon. Du kan vise denne linken til mamma.

I tillegg kan du spørre mamma om hun kjenner igjen noe fra sin egen ungdomstid. Hadde hun lignende konflikter med sine foreldre? Hvordan løste hun det? Hvis mamma tenker tilbake på hvordan det var for henne å være 15 år så kanskje det blir litt klarere for henne hvordan ting er for deg akkurat nå og hun vil gi deg mer frihet.

Klarer du å bli sittende rolig i samtalen selv om du kjenner deg irritert/sint inni deg, så er det større sjanse for at det går bra!

Vis gjerne mamma denne nettsiden: Foreldrehverdag/å sette grenser. Der vil hun finne mange gode tips til hvordan hun kan være mindre overbeskyttende og sint.

Til slutt vil jeg si til deg at det er aller mest mamma sitt ansvar å roe ned kranglingen hjemme og å jobbe med å tåle å ha mindre kontroll over deg. Hun kan ikke la sine bekymringer eller sin irritasjon overføres til deg slik at du blir hindret i å leve det livet du vil. Hvis dette fortsetter selv om du sier mer ifra til henne, så må du snakke med noen andre voksne om det! For da tenker jeg at det er det samme som at du blir utsatt for sosial kontroll av moren din, og det er rett og slett ikke lov. Sjekk ut denne artikkelen og se om du kjenner igjen noe. Se også i artikkelen hvor du evt. tar kontakt for å få hjelp.

Jeg legger ved noen flere artikler under svaret mitt som jeg vil du skal lese. De handler om hvordan man kan snakke med foreldre som ikke forstår, der finner du mange flere tips til samtalen dere kan ha. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no