Jeg er ikke noe glad i skryt, hva er dette for noe?

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du sitter og grubler en del på dette, høres det ut som.

Mange ulike folk har mange måter å være på, og det er kanskje ikke sånn at dette helt kan kalles noe eget nødvendigvis. Det viktigste kan heller være at du legger merke til dette ved deg selv, og at du kjenner du ikke helt synes det er ok at det er sånn.

Du beskriver at familien din kanskje har et prestasjonsfokus, der det kan handle om å være best. Det kan fort bli litt perfeksjonistisk, som også betyr at det blir umulig å nå opp til. Vi mennesker er ikke perfekte, og det perfekte er umulig å oppnå.

Da kan det bli vanskelig å ta i mot komplimenter av den grunnen, fordi det aldri føles ut som det treffer ordentlig.

Det beste du kan gjøre for å finne ut av hvorfor du blir irritert er å bli litt nysgjerrig på din egen reaksjon. Hva er det du irriterer deg over egentlig? Tror du ikke på dem når vennene dine sier noe hyggelig? Blir du flau eller sårbar? Hvilke tanker dukker opp?

Hvordan er det annerledes når du skryter av deg selv? Kan du ta i mot skryt fra deg selv, eller kjennes det tomt ut? Hvis det er forskjellig, hva er det som gjør det tror du?

Det er naturlig å ville ha skryt, eller kjenne et behov for det, enten du klarer ta det til deg eller ikke. Vi mennesker trenger alle anerkjennelse og å bli satt pris på, og for akkurat den vi er, ikke bare for prestasjonene våre.

Det er ingen mennesker som er gode eller dårlige i alt, og spesielt ikke hele tiden. Vi trenger både gode og dårlige tilbakemeldinger. Om det blir for mye den ene eller den andre veien så kan begge deler bli feil for oss, og gjøre at vi mister et realistisk bilde av oss selv.

Hvordan føles det for deg når du ber om kritikk eller mer kritiske tilbakemeldinger, hjelper det deg, eller kan det kjennes kjipt ut? Trenger du alltid å forbedre deg og det du driver med, tror du? Eller kan du la det du har gjort være godt nok noen ganger?

Det kan være bra å jobbe med seg selv og å ha ambisjoner, men det er alltid viktig å huske på at vi mennesker har verdi helt uavhengig av hva vi kan eller gjør.

Om det er sånn for deg at du er vant til å ha veldig prestasjonsfokus, altså tenke på det du får til og hele tiden ville bli bedre, så kan det bli litt som om du er i konkurranse med alle rundt deg. Da kan det blir vanskeligere å kjenne glede på andres vegne, eller heie på dem. Når de får til noe, kjennes det ut som det betyr at det er noe du ikke får til.

Heldigvis er det ikke sånn. Jeg tror det er plass til mange ulike mennesker, som kan få til både forskjellige ting og de samme tingene.

Det du kan spørre deg selv om er om du er nødt til å være best i alt, om du er nødt til å vente med å få skryt til du er best, om det er plass til at dere kan være flere som er gode og får til ting, om det av og til kan være lov til å si at du er god nok og til og med om det kan være lov å feile.

Første steg til å endre noe, hvis det er en endring du ønsker, er å begynne legge merke til hva du faktisk tenker og føler. For da kan du bestemme om du vil fortsette å tenke det du har tenkt til nå, eller om du vil jobbe med å slippe til andre tanker.

Hvis dette er vanskelig å tenke på og jobbe med helt alene kan det være smart å snakke med noen om det. Du kan ta det opp i familien, kanskje det er flere som kjenner igjen det du beskriver hos seg selv.

Men du kan også snakke med for eksempel helsesykepleier eller noen på helsestasjon for ungdom om hvordan dette er for deg. Noen ganger kan det være kjekt å få inn andre perspektiver på det vi har i hodet, og få hjelp til å sortere hvordan ting er for oss.

Jeg håper dette ga deg litt hjelp på veien videre, og ønsker deg lykke til.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no