Både vil og vil ikke snakke om det jeg sliter med. Hva gjør jeg?

Jente, 16

Hei, jeg trenger litt råd. Jeg går til BUP og må begynne å fortelle om ting jeg egt ikke vil snakke om som ting som har skjedd, hvfr jeg kanskje gjør en del ting, ting jeg har gjort som jeg ikke vil dele. Jeg kjenner at en del av meg vil ha hjelp, men en annen del vil bare trekke seg unna. Jeg tenker at jeg kanskje bare kan fikse ting selv uten å måtte grave opp alt jeg hater å snakke om. Men jeg vil ha hjelp og alle sier at jeg kommer til å få hjelp ved å dra til BUP. Hver gang jeg er der får jeg nesten bare lyst til å rømme. Jeg tenker ting som at jeg ikke orker å være her, at jeg bare vil forsvinne og jeg får lyst til å trekke meg helt unna. Jeg vil bare ikke at dele detaljer om ting jeg ikke er klar for å snakke om og vi ventet til jeg skulle fylle 16 for at jeg skulle kunne snakke om noen ting jeg ikke ønsket at foreldrene mine skulle vite om. Men nå som jeg faktisk er 16 kjenner jeg bare at jeg ikke vil snakke med noen om de tingene.

Hei

Så fint at du deler dine tanker med oss. Det er nok mange med deg som kjenner på akkurat det du skriver. Det å kjenne på noe som er vanskelig, men vil helst ikke sette ord på det til andre.

Det du kan bruke litt tid på er å finne ut hva du egentlig sliter med når du ikke snakker om dette og når du ikke vil ha hjelp. Er det da slik at det går ut over din psykiske helse, noe som ikke er så bra.

Det andre du kan tenke på er at du har ikke snakket med noen om dette. Det har du unngått og hva skjer når du unngår? Jo, da slipper du å rippe opp i alt det vonde som har skjedd med deg, du slipper å finne de rette ordene slik at andre ikke misforstår, du slipper å jobbe med følelsene som er vanskelig for deg og du slipper å bli aktivert hvis noen “fremmende” skal fortelle deg hva du burde gjøre og arbeide videre med.

Jo flere ganger du unngår dette så opplever du at du faller tilbake til normalen igjen etter en tid. Men, det du så merker er at det vonde slipper jo ikke ut fra kroppen din og du begynner på ny å tenke at du burde jo få hjelp. Men, ved alle gangene du har unngått dette så har du fått en bekreftelse på at det går jo tross alt bra.

Det er her du må ta ett valg. Hva vil du gjøre? Vil du ha det slik som nå så er det jo ditt valg. Det er tøft å få hjelp, du blir aktivert av masse dårlige minner og gamle følelser kommer opp igjen. Du får ett tankekjør uten like, du kjenner det i alle dine følelser og kroppen din vil påvirkes av å åpne opp i det vonde. Igjen er det lett å unngå ved å avslutte samtalene, men da vil du heller ikke kunne motta hjelp. Det er derfor viktig at du kjenner inni deg at du må igjennom alt dette ubehaget for å klare å bearbeide det som har skjedd. Jo flere ganger du snakker om det, jo bedre vil det bli etter en tid. Du må bare holde ut i denne “tiden”.

I en behandling så vil du lære deg å bruke teknikker eller verktøy som kan hjelpe deg når de vonde tankene og følelsene kommer. Akkurat som en ekte verktøykasse så vet du at en spiker slås inn med en hammer. Slike verktøy vil du også lære å bruke for å kunne stå i det som er vanskelig for deg. Men, det kreves at du er villig til å prøve å villig til å ta imot hjelp, enn så kleint eller skummelt det høres ut.

Håper at du klarer å tenke litt nytt om dette og skjer det ikke nå så vet du at du vil få hjelp også når du er klar for det. Det dumme er at det er så mange som forteller at dette skulle de ha fått hjelp til for lenge siden, den dagen de innser at det var fint å få snakket med noen om det som er tøft i livet.

Håper dette var til hjelp for deg og ønsker deg alt godt.

Helsesykepleier

ung.no.

Besvart: 3.8.2026