Sliter veldig med å komme meg til skolen!

Jente, 17

Jeg går i andre klasse på vgs og sliter veldig med å komme meg på skolen. Jeg har slitt med dette siden 10. klasse men det begynte å bli værre da jeg startet på vgs og jeg begynte å ikke dra på skolen in i mellom uten å si det til noen, som føltes helt forferdelig, men jeg bare klarte det ikke. Så ble det tatt opp med foreldre, og jeg følte ting bble bedre en liten stund, helt til det ble værre igjen. Føles ut som en ond sirkel. Mest er det fordi jeg ikke orker og gjøre skole hjemme og henger ofte bak på det vi gjør på skolen så jeg ikke tørr å komme. Men jeg får det liksom ikke til å bli bedre. Jeg har også mye ansvar for søskene mine siden foreldrene mine skilte seg for noen år siden, som gjør at jeg er utslitt hjemme. Jeg føler meg hele tiden trist, og tenker at jeg kanskje har deprisjon men føler forledrene mine syntes det er teit. Føler jeg skuffer de helt sykt, siden jeg aldri har hatt problemer med skole tidligere. Føler også jeg har valgt feil linje men føler det er for sent...

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver høres skikkelig tungt ut, og jeg forstår at du er utslitt. Du er en 17-åring som bærer altfor mye alene.

Det du beskriver er veldig typisk for skolevegring/psykisk belastning. Den onde sirkelen du snakker om (henger bak -> tør ikke komme → henger mer bak) er ekstremt vanlig. Det handler ikke om vilje, men om at systemet har blitt for overveldende.

Overgangen til vgs er brutal for mange – mer ansvar, mer forventninger, mindre oppfølging. Og i tillegg skilsmisse, mye ansvar for søsken og lite rom til å hente deg inn igjen hjemme. Det er mer enn nok til å gjøre hvem som helst utslitt.

Det er faktisk helt rimelig å tenke at dette kan være depresjon eller i hvert fall en depressiv periode. Det betyr ikke at “det er noe galt med deg”, bare at du har vært under for stort press for lenge. Og dette er viktig: Foreldre tar ikke alltid feil fordi de ikke bryr seg – ofte fordi de ikke forstår. Spesielt når barnet “alltid har klart seg før”.

Den følelsen av å skuffe foreldrene dine, den er så vond. Men hør dette, selv om det er vanskelig å ta inn: Du skuffer dem ikke. Du sliter. Det er to helt forskjellige ting. Og det at du skjulte fravær fordi du skammet deg, sier bare hvor hard du er mot deg selv – ikke at du er uansvarlig.

Det er mulig å bytte linje, mulig å ta fag over lengre tid, mulig å få tilrettelagt skole og mulig å ta pauser uten at livet er ødelagt. Det føles for sent når man er midt i det. Men nei, det er ikke for sent i det hele tatt.

Du trenger hjelp rundt deg, ikke flere krav til deg selv. Hvis du klarer en ting, bare en, så anbefaler jeg dette: Snakk med en trygg voksen utenfor familien. For eksempel helsesykepleier på skolen, rådgiver, kontaktlærer eller fastlegen din. Du kan til og med si akkurat dette: “Jeg klarer ikke å komme meg på skolen, jeg er konstant sliten og trist, og jeg føler meg fanget.” Det er mer enn nok til at de skal ta deg på alvor.

I Norge har du faktisk rett på hjelp, også selv om foreldrene dine ikke helt forstår ennå.

Det er veldig fint at du tar ansvar for søskene dine, men du er et barn selv. Når barn blir “den sterke” hjemme, går det ofte utover dem psykisk. Det er ikke rart at kroppen og hodet sier stopp. Så snakk med noen.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 29.1.2026

Fikk du svar på det du lurte på?