Jeg føler meg "utestengt" fordi jeg er 19 år, mens andre er 20-22 år.

Jente, 19

hei, jeg er utrolig lei å bli «utestengt» hele tiden, da jeg aldri får vært med ut på byen. Jeg begynte rett på studie, og er eneste på linja mi, dette har gjort at jeg aldri får være med på noe sosialt, både i skole setting men og med vennene mine. X har så si ingen utesteder med 18, annet enn samfunnet, hvor ingen på min linje er noen sinne. Det er helt forferdelig, jeg føler meg så utenfor. Kunne ikke være med på ball med skolen, eller ski tur pga afterski, sånn jeg blir ekskludert fra alt. Tenkte det skulle bli bedre, men har nå gått et halv år, og jeg er super lei. Er ikke det at jeg ikke kan kjøpe drikke engang, ville bare likt å føle meg inkludert, men ingen tenker på meg noen sinne. kan være med på vors fra 20-22, også drar alle videre mens jeg må hjem, og selv på vors snakker de bare omring som skjedde ute som jeg ikke fikk være med på. Er helt super lei og trist, og syntes det burde være en ordning dersom man er 19, med student bevis eller lignende….

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver høres skikkelig vondt ut og det er helt forståelig at du er lei, trist og frustrert. Dette handler ikke om alkohol, men om å bli systematisk stående utenfor, og det tærer på hvem som helst.

Du gjør faktisk alt riktig: du studerer, du møter opp på vors, du prøver å være sosial. Likevel blir du igjen og igjen den som må dra hjem, den som ikke blir med videre, den det «ikke passer å ta hensyn til». Over tid føles det ikke bare kjipt – det føles som om man ikke betyr noe, og det er ekstremt tungt.

Dette er ikke fordi du er kjedelig, vanskelig eller sosialt «bakpå». Du har havnet i en strukturell skvis: Du er 19 → juridisk voksen. Student → forventes å delta sosialt, men utestedsregler + studentkultur = ekskludering i praksis. Når nesten alt sosialt legges rundt 20-årsgrense, afterski, ball, byen osv., så blir folk under 20 usynlige, ofte uten at de andre mener å være slemme. Men konsekvensen er like vond uansett.

Det er ikke «bare sånn det er». Det er faktisk systematisk utenforskap: Du kan ikke være med på ball, ikke ski-/studieturer, ikke byen, ikke samtalene etterpå og til slutt ikke fellesskapet. Når selv vorsene handler om ting du ikke får være med på, så blir det bare en påminnelse om det du går glipp av. Det er helt normalt at man til slutt ikke orker mer. Det er lov å bli sint – ikke bare trist. Jeg forstår at du tenker: «Hvorfor finnes det ingen ordning for oss som er 18–19?»

Mange har ment det samme før deg. Studentbevis, egne kvelder, alternative arrangementer – det burde absolutt vært bedre løsninger. At det ikke er det, betyr ikke at følelsene dine er «overdrevet».

Noen ting du kan vurdere:

Vær ærlig med en eller to du stoler litt på. Ikke anklagende, bare «Jeg merker at jeg ofte blir stående igjen alene når dere drar ut. Det gjør meg skikkelig lei meg.» Mange forstår ikke før det blir sagt høyt.

Se etter arenaer som ikke er by-fikserte. Jeg vet det er vanskelig når du er alene på linja, men studentforeninger, frivillighet og trening/grupper/kurs. Ikke fordi du må “finne nye venner”, men fordi du fortjener steder der alderen din ikke er et problem.

Det er lov å ta en pause fra vors. Hvis vors bare gjør deg mer trist, er det faktisk selvomsorg å si nei – ikke isolasjon.

Det halvåret du har hatt nå hadde knekt mange. At du fortsatt prøver, og til og med setter ord på urettferdigheten i systemet, sier at du er reflektert og sterkere enn du tror selv om du føler deg helt tom akkurat nå.

Snakk med noen voksne du stoler på. Dette kan hjelpe deg på veien.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 14.1.2026

Fikk du svar på det du lurte på?