Jeg har innsett at jeg har en sånn indre trang til å lyve.

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver er mye vanligere enn folk tør å innrømme, og det er faktisk et godt tegn at du ser det og er urolig for det. Det betyr at dette ikke er “deg som person”, men en vane / strategi som har begynt å leve sitt eget liv.

For de fleste handler ikke sånn “unødvendig lyving” om å være uærlig, men om en eller flere av disse tingene: Et behov for å være interessant / verdt å lytte til eller frykt for stillhet eller for å virke kjedelig eller at det skjer på automatikk – hjernen fyller tomrom før du rekker å stoppe den eller en gammel rolle du har lært deg: “Jeg er den som har historier”. Siden du gjør det mest med nære venner, er det ekstra viktig at dette handler sannsynligvis ikke om å imponere dem, men om hvordan du føler deg i øyeblikket. Mange beskriver det som å ha en indre “improvisatør” som bare tar over.

Når man lyver om små, irrelevante ting, skjer ofte dette: Du mister litt kontakt med hvem du faktisk er. Du må holde styr på detaljer som egentlig ikke betyr noe. Du kan ikke helt slappe av, fordi noe “ikke stemmer”. Det er slitsomt. Og det er derfor dette gnager.

Tips til hvordan du kan begynne å stoppe:

Du trenger ikke slutte å lyve “for alltid”. Det er for stort. Målet er: “Jeg legger merke til impulsen før jeg snakker.” Neste gang du kjenner trangen: Kjenn etter: “Nå har jeg lyst til å pynte på dette.” Ta ett sekund ekstra før du svarer. Det sekundet er gull. Det er der valget bor.

Øv deg bevisst på svar som: “Egentlig har jeg ikke opplevd noe lignende” eller “Jeg har ikke noe spesielt å bidra med der” eller“Jeg vet ikke helt”.Det føles nesten fysisk u behagelig i starten. Men det skjer noe viktig: du lærer at relasjonen overlever uten underholdning.

Du trenger ikke “tilstå alt”, men noen ganger kan du si “Forresten, den historien jeg fortalte – jeg overdrev litt” eller “Det var mer fantasi enn virkelighet der”. Dette gjør to ting: Avlaster deg og trener ærlighetsmuskelen uten drama.

Spør deg selv: Hva prøver jeg å få akkurat nå? Ofte er svaret noe som å bli sett, å føle meg relevant eller å unngå å føle meg liten. Når du ser behovet bak, kan du møte det uten løgn.

Vurder å si dette høyt til en trygg person. Bare en. Noe sånt som: “Jeg har lagt merke til at jeg ofte finner på ting for å virke mer interessant, og jeg jobber med å slutte.” Det er skummelt. Men det fjerner enormt mye av fasade-følelsen.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt!

Vennlig hilsen

helsesykepleier