Jeg sliter med å ville leve uten henne

Jente, 18

Hei. Jeg vet ikke hvor jeg skal starte. Men min mormor døde for snart 3 år siden. Hun var som en mamma for meg fordi min egen mamma ville aldri ha meg. Derfor har jeg alltid bodd hos min mormor som elsket meg over alt på hele jorden selv med kols og ny opererte lunger. Etter at hun gikk birt har jeg prøvd å ta livet mitt flere ganger og sliter veldig mentalt. Det føles som om jeg har mistet en del av meg selv og det gjør like vondt i dag som det det gjorde for tre år siden den dagen hun døde. Jeg føler at jeg aldri fikk vist henne hvor mye hun betydde for meg og hvor mye jeg elsket henne. Og jeg sliter med å akseptere at hun aldri kommer tilbake. Jeg ville gitt hva som helst for å se henne igjen. Jeg føler at jeg har prøvd alt, psykolog, snakke med noen jeg trodde jeg kunne stole på, men jeg får alltid beskjed om at hun er død og at det er ingenting jeg kan gjøre nå. Jeg bare sliter med å ville leve uten henne, men samtidig vil jeg ikke gjøre det mot kjæresten min. Hva skal jeg gjøre?

Hei,

Takk for at du deler med oss hvordan du har det.

Det er forferdelig vondt å miste noen som du er så uendelig glad i. Jeg forstår godt at dette har vært utrolig tungt for deg.

Når du fortsatt er så sterkt berørt av sorgen og savnet etter mormoren din, vil det nok fortsatt ta litt tid, men det er viktig at du fortsetter å leve ditt liv med alle de gode (og sikkert varierte) minnene du har av henne.

Mange synes det er lettere å leve med sorgen og savnet hvis de lever i troen om at den døde fortsatt følger med og ønsker det beste for deg. Jeg er helt sikker på at mormoren din elsket deg så høyt at hun ønsker du skal leve et godt og langt liv før du også skal dø og kanskje treffe henne igjen.

Du må tillate deg selv å ha det bra, for det betyr ikke at du glemmer og det er det mormoren din ønsker for deg.

Prøv å tenke at du og hun var utrolig heldige som fikk bo og leve sammen, lære hverandre å kjenne og elske hverandre. Jeg er helt sikker på at mormoren din visste at du var veldig glad i henne. (Her må du bare tilgi deg selv, veldig få ungdommer i starten av tenårene er så veldig flinke til å vise kjærlighet til de nærmeste!!) Se på bilder og kjenn på takknemlighet for den tiden dere fikk sammen. Ved å ha det perspektivet i stedet, vil sorgen og savnet være lettere å leve med.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 24.6.2026