Lurer på hvordan akseptere tanker.

hvordan aksepterer man og godtar vonde tanker, og lar tankene komme uten å gå inn i dem? Psykologen sier hele tiden at jeg må akseptere at tankene kommer, men hvordan gjør man det?? Jeg skjønner det ikke. Jeg vil jo ikke si at jeg ikke godtar dem (som han jo indikerer til)?? Jeg skjønner akseptering når det kommer til ting som har skjedd tidligere i barndommen, for det får man ikke endret og det er jo noe som har skjedd. Men hvordan akseptere noe som skjer her og nå, og hvordan akseptere noe så abstrakt som tanker?? Skjønner det ikke. Og hvordan vil det gjøre ting bedre? Føler han og andre behandlere sier så mye som jeg egentlig forstår, men samtidig ikke. Det høres bra ut å akseptere tanker, men hvordan gjør man det, og hvordan gjør man ikke det?? Jeg har jo tanker, ofte dårlige og vonde, synes det er vanskelig, men forstår ikke helt hvordan jeg ikke aksepterer dem?? Og hvorfor skal man akseptere vonde tanker? Hvordan vil det hjelpe meg å feks akseptere at jeg har selvmordstanker??