Har IBS, strever ekstremt psykisk, ikke ærlig med psykolog. Hva gjør jeg?

Hei du!

Det høres ut som du har det vanskelig på flere plan. IBS kommer ofte sammen med angst og andre psykiske vansker. Det er en veldig tydelig sammenheng mellom hjerne og tarm. Det er veldig slitsomt å ha det sånn.

Du forteller at du har vært redd for å åpne deg opp for tidligere psykologer fordi du vet de må bryte taushetsplikten dersom du forteller hvordan du egentlig har det. Det er slik at nå når du er over 16 år så har du mye mer rettigheter i denne forbindelse. Da er du det vi kaller helserettslig myndig og det betyr blant annet at psykologer ikke skal fortelle til foreldre (slik som de i større grad var pliktig til når du er under 16). Dermed er det lurt om du bruker den muligheten du har nå når du skal inn igjen til psykolog (ser for meg at du har en avtale ettersom du skal til utredning for ADHD) til å si det akkurat som det er. Si også at du har tenkt på personlighetsforstyrrelse slik at dere får snakket om hva det er som gjør at du tenkte på det.

Det er vondt å kjenne på at alt hoper seg opp. Du forteller om flere kroppslige utfordringer og også det som kanskje er kjærlighetssorg. Det å bli slått opp med er komplisert. Det kan åpenbart føre til at man får kjærlighetssorg men det kan også sette i gang mange andre vanskelige følelser som avvisningsfølelse, sjalusi, mindreverdighetsfølelse, usikkerhetsfølelse og lignende. Vi mennesker er "programmerte" til å reagere på avvisning (fordi det gjennom evolusjonen skulle motivere oss til å holde oss med flokken vår og ikke bli stående alene fordi da stilte man svakere mot farer) og det er helt naturlig at det gjør veldig vondt å bli slått opp med. Når det er for tredje gang så høres det ut som det har vært litt ustabilt i forholdet. Det kan godt hende det etterhvert blir en positiv ting å få eksen litt på avstand.

Det er lurt å prioritere aktiviteter og personer som er gode for deg. Du forteller at du trener og trives med det. Det er en super måte å få ut frustrasjon og aggresjon på og det er også lurt med tanke på å bedre sin psykiske og fysiske helse. Du forteller om få venner og det er vondt å kjenne på at man gjerne skulle hatt fler. Kanskje har du likevel noen personer enten fra skole eller fra familie som du har det godt sammen med. Det er lurt å snakke litt med de man stoler på om hvordan man har det for å få hjelp og støtte. Du kan også snakke med helseykepleier på skolen din for å ha en annen støttespiller enn noen som kjenner deg.

Ønsker deg alt godt og lykke til med alt du står i.

Med vennlig hilsen psykologen