Skjønner ikke hva som er galt, jeg gjør alltid feil og klarer ingenting!

Hei, jente på 18 år!

Det høres ut som du har veldig mye å tenke på på en gang og at du er sliten og nedstemt.

Du forteller at du har veldig mange diagnoser og da forstår jeg det sånn at du har vært i utredning og behandling over tid. Da har du klart å fortelle noe om hvordan du har det slik at de som er rundt deg har satt "navn" på de symptomene du har. Så jeg ser for meg at du snakker deg selv ned veldig mye mer enn det som rett er. Det kan være lett å tenke at man ikke er verdt noe eller ikke får til noe i perioder der man er veldig langt nede. Kanskje er det slik for deg nå. Du nevner også at du ikke har møtt faren din og det høres ut som at dette er et sårt punkt. Det at han ikke vil/kan møte deg kan handle om han og ikke om deg. Men det gjør like vondt for deg likevel og jeg er lei meg for at du må ha det slik.

Det som slår meg er at det høres ut som at selvfølelsen din er lav. Altså at du har en vanskelig relasjon til deg selv og har vanskelige tanker og følelser knyttet til deg selv. Dette er noe man kan jobbe med i terapi. Selv om det føles vanskelig å åpne seg for en terapeut (spesielt i starten) så vil det ofte bli lettere etterhvert når man kjenner den bedre og har fått litt erfaring med det. Du forteller at du er i behandling og skal utredes. Jeg ønsker å oppfordre deg til å være så ærlig som du kan med din behandler for å øve deg på å faktisk være åpen om det du kjenner på og likevel kjenne at du blir godtatt og tålt. Det høres ut som du er redd for å bli avvist dersom du er sårbar/åpen og dermed ikke tør å si hvordan du har det. Mange kan ha det sånn men vil da gjerne trenge erfaring med at de faktisk blir tålt og godtatt selv etter å ha åpnet seg.

Jeg ønsker deg alt godt og masse lykke til.

Med vennlig hilsen psykologen