Jeg har selvmordstanker og strever med å snakke med noen om det

Hei,

Så bra du skriver til oss når du kjenner at du sitter fast i det som er mørkt og vanskelig på denne måten. Det å be om hjelp er en god start for å få det bedre.

Det høres ut som du har fått deg noe hjelp i form av psykolog, men at du strever med å nyttegjøre deg tilbudet. Altså selv om du har muligheten til å snakke med en profesjonell om vanskene dine, så synes du det er vanskelig å gjøre det.

For det første vil jeg si til deg at du ikke er alene om å ha det sånn. Det er mange som har det som deg og kjenner det er skummelt og/eller skikkelig vanskelig å faktisk snakke med hjelpeapparatet, selv når de får tilbud om det.

Ofte har vi mennesker det sånn at vi vil unngå det som er vondt og vanskelig. Det setter i gangs så mange tanker og følelser når vi åpner opp om hvordan vi egentlig har det, og jo vondere vi har det dess vondere kan det kjennes ut å snakke om det eller skulle snakke om det.

Samtidig er det eneste måten vi kan få løst et problem på å faktisk fortelle noen om hva problemet er.

For deg høres det også ut som det du er vant til å få tilbake fra samtaler med andre er mye kjeft og stygge ord. Hvis du får beskjed om å skamme deg eller ikke snakke om det fra familien din, så er det ikke så rart om det blir enda vanskeligere for deg.

Hjernen vår er veldig god på å lære hva den skal gjøre for å beskytte seg. Når du er utsatt for skam, kjeft og skyldfølelse hjemmefra så har du antakelig lært at det ikke lønne seg å snakke med andre for å få trøst eller hjelp. Enten du vet det eller ei kan det hende du er redd for å få samme reaksjon fra psykologen din, eller andre du snakker med. Selvsagt sier du ikke så mye om det som er aller vanskeligst da.

Jeg tror veien ut av det er å forsøke å lirke litt på det likevel. Se om det er mulig å si litt til psykologen. Du kan for eksempel starte med å snakke om at du synes det er skikkelig vanskelig å snakke med hen, og at du unngår timene på grunn av det. Altså trenger du ikke fortelle det du synes er aller vanskeligst med en gang, og du trenger heller ikke fortelle alt som er vanskelig samtidig.

Du kan ta med noe skriftlig til timen, eller be om å få sende det du vil si på sms for eksempel. Du kan vise det du har skrevet til oss, og svaret du har fått, hvis du vil. Du kan øve deg for deg selv med å skrive dagbok eller skrive brev om hva som er vanskelig, hva du føler og tenker, og så ta med noe av det til psykologen.

Du kan be om hjelp til å slutte unngå timene dine. Kanskje kan timene tilpasses så det blir lettere å snakke? Med kortere timer eller innlagt pause? Kanskje kan dere gå en tur, eller snakke på telefon eller video.

Jeg vil tro at det å stole på andre mennesker i seg selv kan være vanskelig for deg, og det kan være kjempefint og viktig å jobbe med terapeutisk. Også fordi det å gå til psykolog krever mye tillit i deg selv.

Selvmordstanker kommer gjerne som et resultat av at vi har det fryktelig tungt og vanskelig, og ønsker ha det annerledes. Men det blir gjerne tungt og trist å gå rundt med de tankene alene, og jeg forstår på deg at de egentlig gjør deg ganske redd.

Det er ikke meningen at du skal håndtere alt som er tungt og vanskelig alene, og det er ikke meningen du skal gå alene med de vonde tankene du har. Du fortjener hjelp og støtte, og det finnes mange som har lyst til å hjelpe deg med det, inkludert psykologen.

Du har funnet frem en dose mot og skrevet til oss, jeg håper du kan ta flere doser mot og lirke deg selv litt åpen for å snakke med psykologen din og andre. Det finnes så mye god hjelp for deg, og mange mennesker som ikke kommer til å behandle deg som familien din.

Jeg legger ved noen artikler til deg, og her er en liste over diverse hjelpetelefoner du også kan ta kontakt med. Så ønsker jeg deg masse lykke til videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no