Jeg stresser ganske ofte, noen ganger selvskader jeg. Hva skal jeg gjøre?

Hei,

Så fint at du starter med å skrive til oss når du har det som dette og ikke snakker med noen om det. Det høres ut som du har det ganske tungt og trist, da er det viktig å si i fra til noen.

Det er ikke meningen du skal gå alene og ha det vanskelig, det er det ingen mennesker som trives så veldig med. Spesielt ikke når du fremdeles ikke er voksen.

Det kan være vanskelig for moren din at du har det vanskelig, men det er bedre at hun vet om hvordan du har det enn at du later som du har det bedre enn det som stemmer.

For at hun skal være en god mor for deg så må hun ha sjansen til å hjelpe deg med det du trenger hjelp med. Og hvis hun ikke tar det på alvor trenger du å få hjelp av noen andre.

Jeg synes ikke det er så rart at du tenker på det om noen kaller deg feit eller stygg, det er jo rett og slett ikke noe hyggelig å høre.

Er det sånn at du blir ertet eller mobbet? Eller i alle fall kanskje ikke blir behandlet helt bra av andre rundt deg?

Hvis andre tuller med dette med deg, og du ikke liker det, så er det lov å si i fra om det. Hvis de ikke slutter når du har sagt i fra, så er det kanskje sånn at du blir behandla for dårlig av de rundt deg, og det er ikke greit.

Det er heller ikke merkelig at du har det vanskelig om faren din nettopp døde. Det er tungt og trist når noen dør, og spesielt om det er noen som er nær oss i familie eller livet.

Uansett hva slags forhold du hadde til faren din, så er det tungt at han har gått bort. Da er du mest sannsynlig i en eller annen form for sorg, og det er helt normalt. Da fortjener du trøst og støtte, og også å gi deg selv lov til å være lei deg.

Når det er sånn at du har selvmordstanker og driver med selvskading så tenker jeg det er viktige tegn på at du sitter alene med for mye og trenger mer hjelp, støtte og trøst.

Jeg synes du burde fortelle dette til moren din, eller noen andre voksne du stoler på. Det er for eksempel mulig å snakke med helsesykepleier på skolen, som også kan hjelpe deg å snakke med moren din.

Da kan du ta opp det du er redd for at skal skje om du forteller hvordan du har det. Det høres ut som du er redd for at det du forteller ikke skal bli tatt på alvor. Det kan være veldig viktig å få fram.

De personene du trenger å få tak i er de som tar deg på alvor. Både når det kommer til hva du liker, og hva du ikke liker.

Det du føler og tenker har verdi og er viktig. Om de som er rundt deg får deg til å føle det som det ikke er sant, at det ikke er så farlig hva du føler eller tenker, så høres det ut som du ikke blir godt ivaretatt.

I så fall kan det være med på å gjøre deg trist, og vil i så fall være helt forståelig. Vi trenger alle sammen at noen tar oss på alvor og for eksempel trøster oss når vi trenger det.

Jeg pleier noen ganger å råde ungdom som deg om å vise det du har skrevet her til de du vil snakke med. Det kan være lettere å vise noe skriftlig, og da trenger du heller ikke bruke masse tid på å finne ut hvordan du skal begynne samtalen.

Husk at du ikke trenger å vite alt du vil si på forhånd, og du trenger ikke si alt til alle med en gang. Start litt og litt og se om det er mulig å åpne opp litt.

Når du har det som du beskriver her så er det ikke så rart du blir ekstra stressa og redd, også i flere situasjoner ellers.

Forhåpentligvis kan du merke at om du åpner litt opp om hvordan du egentlig har det til andre, og får mer hjelp med det, så kan du slappe litt mer av også.

Jeg legger ved noen artikler og lenker til deg, og håper dette hjelper deg videre. Jeg heier på deg, og ønsker deg lykke til!

Vennlig hilsen psykolog

ung.no