Har jeg fått psykiske vansker etter vold i barndommen min?

Hei.

Så fint at du skriver til oss nå som du har så mange spørsmål om hva som er normalt eller ikke. Det er helt forståelig at du lurer på om dette kan ha noe med hvordan du har det i dag.

Du spør om det er normalt at foreldre gjør dette med sine barn. Det er nok ikke det, men samtidig så vet vi at det er mange barn som opplever det du skriver om. Når man tenker på vold så tenker man ofte på fysisk vold. Det vil si at man blir slått, klypet, dyttet osv. Dette er straffbart og handlinger som ikke er lovlige i Norge. Men, voldsbegrepet er også mer enn fysisk vold. Det å kalle barn stygge ting, dumme dem ut, låse dem inne, nedverdige dem osv er heller ikke lov. Det er like alvorlig som fysisk vold og likestilles derfor.

Kan også nevne noe som kalles for latent vold. Det er når barn eller ungdom er redde for å komme hjem da de er utrygge på hvordan humøret til foreldrene er. Det vil si at du gruer deg før du går inn døren og lytter til hvordan stemningen er i huset. Da bruker du alle sanser du har til å sense tilstanden i huset og det er ikke bra over lang tid da det aktiverer stress i deg.

Inne i ditt hode er det tre deler som hjernen din er delt inn i. Ingen av disse delene er ferdig utviklet, det vil de ikke være før du er godt over 20 år. Det vil si at den delen i hjernen din som kanskje tar mest plass er noe som heter følelseshjernen din. Da merker du på deg alle disse store følelsene som du skriver om; frustrasjon tristhet, oppgitthet osv. Disse følelsene blir igjen påvirket av dine tidligere erfaringer og aktiveres av en alarmknapp i følelseshjernen din som heter for Amygdala. Denne alarmknappen kjenner igjen alt det du har erfart i ditt unge liv, og kanskje mest de erfaringene du har som er negative. Mange beskriver at de kjenner seg stresset, klarer ikke å slappe av, sover dårlig osv når denne knappen begynner å blinke rødt.

Det betyr så mye å ikke kjenne på redselen for at noe skal skje. Det å alltid gå på vakt er nok noe du har gjort i mange år. Så klart vil dette sette spor i deg og det er en tøff hverdag og kunne bearbeide alt det som du har opplevd.

Skjønner godt at du er redd for at det som har skjedd med deg er grunnen til at du sliter slik i dag. Det er tøft å tenke at så alvorlig er det faktisk. Du vet at meningsløsheten er kanskje voldens farligste innhold. Når barn og ungdom opplever vold så har ikke volden noen mening og da blir den også så vanskelig å beskytte seg mot. Det som er uforståelig eller uforklarlig, kan heller ikke forhindres eller forebygges. Det er derfor at du kjenner deg så vergeløs mot det som bare skjer. Da er det ikke så rart at vold ødelegger mennesker, den ødelegger kjærligheten og den fratar deg friheten til bare å være et barn eller ungdom.

Hva skal du så gjøre i motstanden mot vold og det som har skjedd. Det er kanskje ikke så lett å tenke seg at i denne motstanden så er forståelse motstandens viktigste verktøy. Ved å forstå og høre en historie om hva som har skjedd vil det kunne hjelpe deg til å forstå hva det du har opplevd har gjort med deg, hvordan det preger ditt liv nå og ikke minst livene rundt deg. Det er kanskje først når du forstår volden at det blir mulig for deg å forholde deg til den og prøve å unngå at du nå skal ødelegges av det som har skjedd. Da først vil du være i stand til å ta inn over deg de følelsene og opplevelsene du har gjennom ditt unge liv.

Det som da blir viktig for deg er nok å finne noen du er trygg på, noen som du kjenner du kan snakke med om alt. Der du får trøst for det du er trist over og forståelse over at du synes at dette er jævlig, men dog håp om at du kan få det bedre. Du skriver ikke noe om du lever under vold i dag og gjør du det så må du få hjelp. Det å ha noen som forstår dine følelser og hvorfor de er som de er, det å snakke om hva dine tanker gjør med deg og hvordan du kan snu disse og ta kontroll over dem. Alt dette vil gradvis bygge deg opp slik at du blir en jente som du selv kan bli glad i. Det tar tid, det er en prosess og vanskelig og tøft å gå igjennom, men så viktig for denne bearbeidelsen din. Håper virkelig at du skjønner at dette vil bli veldig viktig for deg.

Som du ser så er det så viktig at du får startet med dette så snart som mulig. Det du og dine hjelpere må prøve på er å unngå er at du blir deprimert og bare vil skade deg selv. Det er ikke rart at du er sint, men bare det å vite at alle som har opplevd tøffe ting i livene sine opplever at det å konsentrere seg, følge med, være rolig osv er utrolig utfordrende. Dette er jo helt normalt, fordi holdet er så fullt av følelser at den delen i hjernen som skal koble inn fornuft, konsentrasjon, planlegging osv virker ikke helt ennå.

Først må følelsene og opplevelsene komme litt ut av hodet før hjernen igjen kan om-møblere seg til å tenke, konsentrere seg og planlegge livet, både hjemme og på skolen. For å forstå det litt bedre så kan du se for deg at du sitter i en stor sportsbil og raser av gårde i stor fart, men koblingene i bilen er ikke samjusterte med farten din. Når du bremser så begynner vindusviskerne og gå, når du blinker kommer vindusspylervæsken ut osv. Dette vil skje helt til du har lært deg å forstå og se hvordan ting inni bilen er koblet opp mot hverandre, akkurat som hjernen din. Du må bare gi den tid og forståelse.

Når det gjelder hvem denne hjelpen skal være så har du flere valg. Helsesykepleier på skolen har erfaring med å snakke med ungdom, legen din kan du snakke med eller du kan henvises til BUP eller psykolog. Det viktigste er at du finner dem som ser og forstår deg, der du føler deg trygg.

Ønsker deg av hele hjertet en god ungdomstid der du får den hjelpen du trenger. Men, husk at det er bare du som vet hva du har opplevd så det kreves mye av deg for å få en endring i livet ditt. Legger også ved noen artikler du kan lese.

Vennlig hilsen

Helsesykepleier

I samarbeid med ung.no.