Jeg klarer ikke skolen lengre da jeg blir utsatt for vold, hva gjør jeg?

Hei

Så fint at du skriver til oss nå som du føler deg så annerledes. Det er helt forståelig at du savner å være den gamle deg, men da var du kanskje den snille jenta fordi du ikke turte å være den sanne deg? Det å leve under vold og mobbing er ikke lett og mange prøver å tilpasse seg livet så godt de kan. Men, det varer kanskje i noen år før tankene, kroppen og følelsene sier at nå er det nok, du trenger kanskje å sees for det du opplever både på skolen og hjemme.

Det er slik at det er mange barn og ungdommer som opplever det du skriver om. Når man tenker på vold så tenker man ofte på fysisk vold. Det vil si at man blir slått, klypet, dyttet osv. Dette er straffbart og handlinger som ikke er lovlige i Norge. Men, voldsbegrepet er også mer enn fysisk vold. Det å kalle barn eller ungdommer stygge ting, dumme dem ut, låse dem inne, nedverdige dem osv er heller ikke lov. Det er like alvorlig som fysisk vold og likestilles derfor.

Kan også nevne noe som kalles for latent vold. Det er når barn eller ungdom er redde for å komme hjem da de er utrygge på hvordan humøret til foreldrene er. Det vil si at du gruer deg før du går inn døren og lytter til hvordan stemningen er i huset. Da bruker du alle sanser du har til å føle på tilstanden i huset og det er ikke bra over lang tid da det aktiverer stress i deg.

Inne i ditt hode er det tre deler som hjernen din er delt inn i. Ingen av disse delene er ferdig utviklet, det vil de ikke være før du er godt over 20 år. Det vil si at den delen i hjernen din som kanskje tar mest plass er noe som heter følelseshjernen din. Da merker du på deg alle disse store følelsene som du skriver om; frustrasjon tristhet, oppgitthet osv. Disse følelsene blir igjen påvirket av dine tidligere erfaringer og aktiveres av en alarmknapp i følelseshjernen din som heter for Amygdala. Denne alarmknappen kjenner igjen alt det du har erfart i ditt unge liv, og kanskje mest de erfaringene du har som er negative. Mange beskriver at de kjenner seg stresset, klarer ikke å slappe av, sover dårlig osv når denne knappen begynner å blinke rødt.

Det betyr så mye å ikke kjenne på redselen for at noe skal skje. Det å alltid gå på vakt er nok noe du har gjort i mange år. Så klart vil dette sette spor i deg og det er en tøff hverdag og kunne bearbeide alt det som du har opplevd.

Skjønner godt at du er redd for at det som har skjedd med deg er grunnen til at du sliter slik i dag. Det er tøft å tenke at så alvorlig er det faktisk. Du vet at meningsløsheten er kanskje voldens farligste innhold. Når barn og ungdom opplever vold så har ikke volden noen mening og da blir den også så vanskelig å beskytte seg mot. Det som er uforståelig eller uforklarlig, kan heller ikke forhindres eller forebygges. Det er derfor at du kjenner deg så vergeløs mot det som bare skjer. Da er det ikke så rart at vold ødelegger mennesker, den ødelegger kjærligheten og den fratar deg friheten til bare å være et barn eller ungdom.

Det er kanskje først når du forstår hva du har blitt utsatt for at det blir mulig for deg å forholde deg til det som har skjedd og prøve å unngå at du nå skal ødelegges av det som har skjedd. Da først vil du være i stand til å ta inn over deg de følelsene og opplevelsene du har gjennom ditt unge liv.

Det som da blir viktig for deg er nok å finne noen du er trygg på, noen som du kjenner du kan snakke med om alt. Der du får trøst for det du er trist over og forståelse over at du synes at dette er jævlig, men dog håp om at du kan få det bedre. Du skriver ikke noe om du lever under vold i dag og gjør du det så må du få hjelp. Det å ha noen som forstår dine følelser og hvorfor de er som de er, det å snakke om hva dine tanker gjør med deg og hvordan du kan snu disse og ta kontroll over dem. Alt dette vil gradvis bygge deg opp slik at du blir en jente som du selv kan bli glad i. Det tar tid, det er en prosess og vanskelig og tøft å gå igjennom, men så viktig bearbeidelsen din. Håper virkelig at du skjønner at dette vil bli veldig viktig for deg.

Som du ser så er det så viktig at du får startet med dette så snart som mulig. Det du og dem du snakker med må prøve på er å unngå er at du blir så trist og ser ikke mening lengre i det du gjør. Det er ikke rart at du er sint, men bare det å vite at alle som har opplevd tøffe ting i livene sine opplever at det å konsentrere seg, følge med, være rolig osv er utrolig utfordrende. Dette er jo helt normalt, fordi holdet er så fullt av følelser at den delen i hjernen som skal koble inn fornuft, konsentrasjon, planlegging osv virker ikke helt ennå.

Først må følelsene og opplevelsene komme litt ut av hodet før hjernen igjen kan om-møblere seg til å tenke, konsentrere seg og planlegge livet, både hjemme og på skolen. Du må bare gi tankene og følelsene dine tid og forståelse.

Når det gjelder hvem denne hjelpen skal være så har du flere valg. Helsesykepleier på skolen har erfaring med å snakke med ungdom, legen din kan du snakke med eller du kan henvises til BUP eller psykolog. Det viktigste er at du finner dem som ser og forstår deg, der du føler deg trygg. Først når dette er på plass vil du kanskje igjen få glede av skolen og være den jenta som du så sårt savner å være.

Håper dette var til hjelp for deg og ønsker deg alt godt.

Helsesykepleier

ung.no.