Tror jeg har depersonalisering/derealisering, hva burde jeg gjøre?

Jente, 13

Hei. I løpet av det siste året begynte jeg å oppleve noe litt ukomfortabelt. Det startet med at det virket helt umulig å finne fram til det jeg skulle ha på et kjøpesenter, og det ble vanskelig å ha det gøy med venner og familie på bowling, kino eller andre steder med dempet/blinkende lys. Jeg oppfattet det som om jeg ikke var helt tilstede i kroppen min og at alle ord og bevegelser ble gjort på ''autopilot''. Det ble også vanskelig å utrykke følelser, som om jeg ble helt nummen, som gjorde at flere reagerte på om jeg var lei meg, kjedet meg eller var veldig trøtt. Denne følelsen har ikke gått vekk, og nå har den begynt å dukke opp ganske ofte (kanskje en 5 ganger i uka, kommer an på hva jeg gjør), jeg kan heller ikke gå rundt i en by uten å bli helt ''borte''. Jeg googlet meg fram til at dette kan være noe med navn ''depersonalisering/derealisering'', men foreldrene mine virket ikke til å dette veldig seriøst. Hva er det lurt å gjøre? Burde en av mine foreldre kontakte fastlegen?

Svar

Spørsmålet og svaret er mer enn ett år gammelt. Endringer i lovverk og regelverk kan ha skjedd etter den tid. Se spørsmål og svar som ligner for nyere spørsmål.

Hei.

Så fint at du skriver til oss og ber om råd.

Du beskriver en form for uvirkelighetsfølelse som vi også kan kalle derealisering/depersonalisering.

Depersonalisering handler om at du føler distanse og uvirkelighet fra deg selv, mens derealisering handler om at du opplever verden som fremmed og uvirkelig for en periode.

Det er ikke uvanlig spesielt i ungdomstiden og ikke farlig. Det ligner endel på angst, og kommer hyppigere dersom man blir redd for å få det, kan dette stemme for deg?

Det er vanskelig å si noe her om det er et alvorlig symptom på noe annet, men jeg synes uansett du skal snakke med fastlegen din om dette. Hvis foreldrene dine ikke tar det på alvor, kanskje du kan vise frem dette svaret fra ung.no?

De som sliter med depersonalisering syns det kan hjelpe å minne seg selv på helt konkrete tanker om seg eller omgivelsene, feks: "jeg sitter her i denne stolen, jeg kjenner at stolen er hard, buksen min er blå", osv. Forsøk å ha et utoverfokus, på farger, lyder, former - og bekreft disse. Kanskje dette kan være litt førstehjelp for deg her og nå, inntil du får oppsøkt hjelp til å finne mer ut av dette og til å behandle det.

Dersom du har opplevd traumatiske opplevelser eller pågående omsorgssvikt, kan dette være noe kroppen gjør for å beskytte deg. Da kan det være noe vi kaller dissosiasjon og da kan det hende at du vil trenge behandling i bup.

Har lagt ved noen artikler som jeg håper kan være til hjelp.

Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!

Vennlig hilsen

Psykiatrisk sykepleier i ung.no

Besvart: 28.9.2022