Jeg hater livet mitt, tenker på å dø hele tiden

Hei!

Du beskriver en veldig tøff og vanskelig situasjon. Du er ikke nær din mor og far, pappa drikker mye og er mye beruset, du skriver at han forandret seg etter at du ble ungdom, at han ble "tøff" og viser deg lite kjærlighet.

I tillegg til dette har du akkurat vært gjennom et brudd med kjæresten din, en kjæreste som viste deg hva nærhet og omsorg faktisk kan være. Og en kjæreste som gav deg det du egentlig også trenger fra dine foreldre.

Jeg forstår veldig godt at du har det skikkelig vanskelig nå, og du har sikkert hatt det tøft ganske lenge! Det er ikke rart at livet kjennes ulevelig ut som det er nå.

Du skriver at du tenker på å dø hele tiden, og at du kun lever fordi at du må. Dette gjør at jeg blir veldig bekymret for deg, og uroer meg for at det virker som at du er helt alene med dette.

Når man har det på den måten du har det nå, når håpet ikke finnes, når det er vanskelig å kjenne på de gode følelsene vi har, så er det veldig viktig å få snakket med noen om dette. Du skriver at du ikke kan snakke med foreldrene dine om det - og det skjønner jeg kan være vanskelig. Vet de noe om hvordan du har det i det hele tatt? Du skriver også at det ikke er mulig å snakke med kompiser om disse tingene, fordi dere ikke snakker om følelser med hverandre. Det er synd, fordi det er helt sikkert noe av kameratene dine som har kjent på noen av de samme følelsene som du sitter med nå.

Hvis det kjennes umulig å snakke med foreldrene og kameratene dine, så vil jeg anbefale deg på det sterkeste å snakke med legen din om hvordan du har det, eller helsesykepleier på skolen. Det viktigste er at du ikke sitter helt alene med disse følelsene du har, den smerten du kjenner på. Det er det ingen av oss som bør gjøre- og aller minst de som er i en slik situasjon som deg. Når vi har det veldig vondt, så trenger vi å støtte oss på noen.

Dette er skikkelig vanskelig! Du trenger noen som kan lytte til deg, støtte deg og hjelpe deg med å håndtere situasjonen du er i. Alle trenger slik støtte innimellom, og særlig når livet kjennes for tøft til å ville leve.

Hvis ikke helsesøster eller lege er aktuelt, kan du snakke med en annen voksenperson i livet? Onkel, tante, eller besteforeldre. Eller kanskje en forelder i kameratgjengen, trener eller noe slikt?

Hvis ingen av disse er aktuelle å snakke med vil jeg råde deg til å ta kontakt med et sted som heter Blå kors kompasset. Her jobber det mange som vet mye om hvordan det er å ha en forelder som ruser seg, og som vet mye om hvordan det er å ha vonde følelser og vanskelige tanker. Du kan ta kontakt for gratis samtaler med en hjelper uansett hvor du bor i landet.

Det finnes også flere hjelpetelefoner og chattetjenester hvor man kan få snakket med noen raskt og hvor man kan være anonym. Mental Helse har en gratis hjelpetelefon for alle som trenger noen å snakke med som man kan ringe på 116 123. Den er døgnåpen og der jobber det også folk som er veldig vant til å snakke med unge som har sånne vanskelige tanker og følelser som du strever med nå. Du kan også bruke chattetjenesten deres som heter sidetmedord.no hvis du synes det er bedre å skrive enn å snakke. Barn av rusmisbrukere har også en chattetjeneste hvor det jobber folk som vet mye om hvordan det er å vokse opp med rus i familien.

Jeg vil råde deg sterkt til å snakke med noen om hvordan du har det, selv om det kan kjennes veldig skummelt. Tanker om å ville dø er vonde å ha, men kan bli mindre skremmende om man får delt de med noen som kan lytte til hvordan man har det. Du har tatt et modig steg med å skrive hit til ung.no om hvordan du har det. Det å snakke med noen om tankene og følelsene kan være et første viktige skritt videre til å få det bedre, selv om alt kjennes mørkt akkurat nå. Jeg håper du finner noen du kan stole på som du kan snakke med om hvordan du har det.

Ønsker deg alt godt

Med vennlig hilsen

Psykolog i Blå Kors Kompasset,

i samarbeid med ung.no