Tvangsinnlagt med anoreksi, hvordan late som jeg har det bra?

Hei!

Du forteller om en vanskelig situasjon. Du er tvangsinnlagt for anoreksi, det er alvorlig og en stor belastning for en ungdom. Det kan være forferdelig vondt å bli fratatt kontrollen - det at andre skal bestemme hva du trenger og hva du skal gjøre. Det er forståelig at du bruker så sterke ord som "holder ikke ut" og "torturert" i en slik situasjon.

Jeg forstår at du vil beskytte familien din og at du vil hjelpe dem ved å late som at alt er bra med deg. Det er fint at du vil at broren din skal få støtte fra begge foreldrene dine, det forteller meg at du bryr deg om han og har masse omsorg for andre rundt deg. Men du trenger også støtte! Det er nok umulig for foreldrene dine å ikke være hos deg når du er syk, det er deres viktigste oppgave. Ingen kan klare en slik situasjon som du er i nå, alene. Du kan jo snu på det, og tenke - ville du gått ifra en av dine nærmeste om de var kritisk syke, selv om de sa de ville være alene og ting gikk bra?

Jeg tenker det er viktig at du er ærlig med foreldrene dine. Hvis du later som du har det bedre enn du har det så kan verken du eller de være dere selv! Da kommer dere ikke nære hverandre slik dere bør og trenger nå. Nærhet og ærlighet er ikke farlig. Det gir oss mulighet til å få hjelp og trøst. Men det kan virke farlig, for det gjør også at vi må vise at vi er sårbare. Mange syns det er skummelt.

Jeg vil tro du er redd for hvordan de rundt deg vil reagere om du forteller hvordan det er for deg. Kanskje mangler du ordene selv og? Derfor er det lett å la være, og bare late som at alt er bra. Men den store feilen med det er at man blir misledet til å tro at det da vil det vanskelige etter hvert bare gå over. For det gjør det ikke! Psykisk smerte som ikke kan snakkes om, setter seg rett og slett fast i kroppen vår og blir til andre symptomer.

Hvis du klarer å være ærlig med de som jobber der du er innlagt, så vil det også kunne gi deg bedre hjelp. Fortell dem gjerne at du har blitt redd for dem, etter at du har blitt holdt fast. Det er naturlig at du reagerer på tvang. Hvis dere kan finne løsninger som innebærer mindre bruk av tvang, så vil det være det beste. Snakk med dem og si akkurat hva du tenker. Jeg vil tro du har en kontaktperson eller behandler der, som er for deg? Snakk gjerne med den personen først. Eller en ansatt du syns er mer tillitsfull enn andre.

Jeg håper du har drømmer og ønsker for deg selv i fremtiden som kan motivere deg til å gjøre noe for å bli friskere. Din viktigste innsats nå er ærlighet og at du lar de rundt deg hjelpe deg. Det innebærer at du må gjøre ting du ikke vil (som å spise) men det er utrolig viktig likevel at du tør. Å bli frisk fra spiseforstyrrelse er veldig krevende og det er naturlig at du i perioder vil tenke at dette ikke går og at du har motstand. Spiseforstyrrelse er en vond sykdom som gir deg tanker om at du ikke skal opp mer i vekt og som ofte gir dårlig samvittighet når du følger behandlingen.

Du er undervektig og for at hjernen din skal fungere optimalt må du spise nok til å komme i normalvekt. Undervekt gir mere tankekjør og svingninger i følelser, så derfor er det så viktig at du lar de rundt deg hjelpe deg til å bli mer deg selv igjen.

Jeg håper dette ga deg noen svar og noen tanker, og at du blir bedre snart. Jeg har lagt ved noen artikler under svaret mitt - blant annet en om hvordan man kan snakke med foreldre om vanskelige ting. Leser du den så får du tips til hvordan du kan starte en ærlig samtale med dem!

Jeg krysser fingrene for deg, ønsker deg alt godt, hold ut!! <3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no