Kjenner på avstand til familien, det blir mye krangling. Jente 18

Jente, 18

Jeg sliter med at jeg er veldig ukomfortabel med å dele ting med familien min, jeg blir også ofte irritert rundt dem og sliter liksom med det å vise kjærlighet for dem. Jeg har alltid hatt det litt sånn så det er ikke noe som kom ved puberteten. Jeg liker ikke fysisk berørelse med familie og jeg liker ikke å dele følelser med dem. Dette skaper ofte krangler fordi mamma synest at jeg ikke oppfører meg pent når jeg feks ikke vil dele ting. Aner ikke hvordan jeg skal fikkse dette men er ikke lett. Jeg har prøvd å forklare at det bare ikke er komfertabelt for meg å dele ting som er dype, men hun forstår ikke og sier det er en del av å være familie. Vi har havnet i så mange diskusjoner om dette, og jeg lukker meg selv helt igjen når det skjer. Da blir hun enda sintere, hva skal jeg gjøre?

Hei!

Jeg forstår godt at situasjonen i familien din er vanskelig for deg. Det virker som du ikke får helt lov til å være deg selv. Foreldrene dine burde forstå at vi mennesker er forskjellige når det kommer til hvor mye nærhet og deling av følelser som vi trenger. Det at du vil ha mindre fysisk kontakt eller i mindre grad ønsker å sette ord på følelser sammen med dem betyr jo ikke at du er mindre glad i familien din. Det betyr kanskje bare at du er litt annerledes enn dem?

Når du blir presset kan det kjennes overveldende. Da er det ikke rart du blir irritert, det er en slags “stressaktivering” i kroppen din som er vanskelig å bare skru av.

Du har forsøkt å forklare, skriver du. Det er bra gjort for jeg kan tenke meg at det er et sårt tema. Ettersom det ikke fungerer så godt akkurat nå med direkte samtaler så kan det hjelpe å finne alternative måter å kommunisere på. For eksempel skriftlig. Du kan skrive en melding på telefonen eller et lite brev, når temaet er vanskelig. Noen ganger klarer foreldre lettere å forstå alvoret i en beskjed om de får lese den i fred og ro. I tillegg klarer kanskje du også å sette ord på hva det handler om for deg? Du får det i alle fall bra til her:)

I tillegg kan du trene på ting du kan si når det koker litt inni deg og når du trenger en pause eller vil trekke deg vekk. Det kan for eksempel lyde slik: “Jeg trenger litt tid, men jeg er ikke sint på deg” eller “Jeg vil gjerne snakke om det, bare ikke akkurat nå”. Da setter du gode grenser for deg selv uten å si noe dårlig om f.eks mamma.

Ellers, lurer jeg litt på hvilke måter du kjenner at du kan vise at du liker og er glad i familien din. Det kan tenkes at det er andre ting enn hva de selv er gode på eller forventer. Kanskje er du god til å gjøre praktiske ting for noen av dem, eller gjøre tjenester? Kanskje liker du bedre aktivitet enn prat? Eller andre ting som du føler du bidrar med? Alle bidrag er like mye verdt. Det er ikke sånn at det å snakke mye sammen eller være fysisk nær er det beste alltid. Det kan være fint å si dette også til familien, så de skjønner at du vil bidra men på din måte.

Hvis du kjenner at du er mer lik andre mennesker i ditt øvrige nettverk så er det også helt fint og helt lov å trekke mer mot dem i en periode. Har du f.eks en besteforelder, tante/onkel eller familievenn eller annen god venn som du er glad i og føler deg mer lik? Vær mer sammen med de personene. Det må ikke være “kjernefamilien” som skal være den nærmeste i alle deler av livet.

Og til slutt vil jeg si, at dersom dette bare blir verre og du føler du trenger mer støtte til å forstå deg selv i relasjon til familien, eller trenger hjelp til å kommunisere med dem, så anbefaler jeg også å ta kontakt med en fagperson som kan mye om slike tema. Det kan være familiterapeut på familievernkontor eller helsestasjon for ungdom. Sjekk mer i linkene om hvor dine nærmeste kontorer er og hvordan du tar kontakt! Begge deler er gratis og det er gjenre veldig bra folk som jobber der.

Håper dette ga noen svar du kan bruke. Fortsett å være akkurat den du er<3

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Besvart: 26.6.2026