Er det normalt å mislike familien sin?

Hei du.

Det første jeg vil si til deg er at jeg syns det er bra og viktig at du klarer å sette ord på de følelsene du kan få ovenfor familien din, selv om de helt sikkert er vanskelige å ha. Når kontakten mellom deg og søsknene dine er så dårlig som du beskriver her, så er det å mislike dem nesten en slags beskyttelse mot å ikke bli lei seg over manglende kontakt. For hvis du likte dem veldig godt ville det bli ennå vondere å ikke ha kontakt med dem. Gir det mening å tenke sånn, syns du?

Men ut over det, vil jeg si at det faktisk er ganske normalt å kjenne at man misliker familien sin når man er i tenårene. Det er vanlig at ungdommer blir lettere sure og avvisende til foreldre, det er en del av en riktig og normal utvikling mot å løsrive seg og klare seg mer selv. Hvis du ikke kjente at du mislikte foreldrene dine i det hele tatt så ville du kanskje aldri flyttet ut? Og det er det jo meningen at du skal gjøre etter hvert.

Men det kan likevel være vondt å føle at forholdet til en forelder bare blir dårligere og dårligere. Det er ikke noe gøy å kjenne at man bare får kritikk men aldri en unnskyldning. Det å få en unnskyldning av forelderen sin kan bety utrolig mye for det viser at den tar ansvar for relasjonen og ser sine egne feil.

Selv om foreldrene dine nok forsøker å vise at de bryr seg ved å spørre "dumme spørsmål" så skjønner jeg at du blir irritert når de gjør det. For det er kanskje ikke de spørsmålene som er så viktige, og som viser at de egentlig bryr seg? Tenk etter om det er andre spørsmål du skulle ønske de stilte istedenfor, eller andre ting du skulle ønske de gjorde, som hadde vist deg at de bryr seg om deg på en mer ekte måte? For eksempel fokusere mer på det som er fint med deg og det du får til. Eller spørre hva du mener og tenker om ting. Hvis du kommer på noe du skulle ønske de gjorde istedenfor det de gjør nå, så er det lurt å si det til dem en gang det er rolig og dere ikke krangler fra før.

Du kan også si til pappa at du blir såra når han sier ting som at "du ikke er til å stole på". Det er ingen som vokser og lærer av kritikk. Jeg skjønner at du mister motivasjonen av måten han prater til deg på.

Hvis det ikke hjelper å snakke med foreldrene dine så finnes det andre steder du kan søke råd. Da vil jeg anbefale deg å ta kontakt med et familievernkontor. De som jobber der er veldig gode på å hjelpe familier etter skilsmisse. Her finner du informasjon om hvordan du kan komme i kontakt med familievernkontoret nærmest der du bor. Du kan ringe dit selv uten å si noe til foreldrene dine først, hvis det føles greit.

Det at du skriver inn hit og det at du har reflektert over forholdet til familien din, får meg til å tenke at du faktisk ønsker å gjøre noe for å bedre forholdet. Uansett hvor mye kontakt du skal ha med de ulike familiemedlemmene dine fremover så skal dere jo alltid ha en relasjon. Da er det verdt å forsøke å finne ut hvordan den kan bli best mulig. Husk på at dette er det du vil få til, når du evt snakker med foreldrene dine.

Jeg håper dette ga deg litt inspirasjon til å gjøre noe med det du syns er vanskelig. Jeg ønsker deg alt godt, skriv gjerne til oss igjen:)

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no