Tror jeg har angst, men vil ikke si det til noen. Hva gjør jeg?

Jente, 16

Jeg mistenkte at jeg har angst. Jeg «blacker ut» veldig ofte altså da at jeg ikke husker det som har skjedd. Jeg blir ofte kjempe stressa og blir da varm, liter med å puste, skjelver, får vondt i kropp og mage. Bare når vi skal bytte plasser i klasserommet blir jeg kjempe stresset. Jeg har ikke opplevd dette før i en så stor grad. Jeg får også en slaks tic når jeg blir stresset der hode mit på en måte fryser og bare rister. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og det begynner å bli et problem i hverdagen, altså at det går utover hvordan jeg føler om meg selv og at jeg blir bare mer stresset for at ting skal skje og at stresset kommer. Hvor kan jeg eventuelt snakke med noen om dette. Jeg tørr ikke å si det til noen jeg kjenner får jeg er ikke veldig åpen av meg.

Svar

Hei kjære deg.

Det var leit å høre hvordan du har det, at du får slike anfall med skjelving og uro.

Vi på ung.no kan ikke stille diagnoser. Og jeg kan ikke si noe sikkert om hva dette kommer av når jeg ikke kan undersøke deg. Men det kan ligne på angst, panikkanfall eller noe lignende.

Mitt første råd til deg er å snakke med noen. Du kan gå til helsesykepleier på skolen, til Helsestasjon for ungdom, eller fastlegen. Jeg skjønner at det kan være skummelt. Men husk at disse menneskene er veldig vant til å snakke om angst og andre plager. Du kan også snakke med en lærer. Den kan hjelpe deg å få mer hjelp.

Du kan ta med deg noen (foreldre, søsken, god venn, lærer) når du skal snakke med helsepersonell. Det er vanlig og kan være lurt.

Hvis du får snakket med helsepersonell (lege eller helsesykepleier), kan de finne ut hva anfallene kommer av. Da kan du få mer hjelp. Selv om man har angst (eller lignende), kan man med hjelp og metoder man kan lære seg, bli mye bedre, eller bli kvitt det. Så jeg har stor tro på at du kan få det mye bedre om du får hjelp!

Mange som skal si noe til lege eller helsesykepleier, spør oss om hvordan de skal si det. Men det er ikke noe viktig hvordan man sier noe - det viktigste er AT man sier det. Helsepersonell er vant til at folk kvier ser, at de stammer, blir røde og flaue, at de syns det er vanskelig å snakke om osv. Man trenger heller ikke fortelle om ting på en viss måte (eller være godt formulert). Det er helsepersonellet sitt ansvar å forstå hva du mener og hva du trenger. Dette er det vant til å gjøre. Hvis man syns det er enklest, trenger man ikke si alt på en gang. I det hele tatt er det bedre å gjøre litt, enn å ikke si fra til noen.

Jeg tror altså det viktigste er AT du snakker med noen. Så er det noen ting du kan prøve å gjøre selv i tillegg. Hvis du merker at du får et slikt anfall av angst/uro:

prøv å fokusere på pusten din. Ofte puster man for fort under angst. Prøv heller å telle når du puster. Tell til 4 når du puster inn, hold pusten i 2, pust ut mens du teller til 6. Altså metoden 4-2-6. Dette kan roe kroppen.
Du kan også prøve å "jorde deg" med metoden 5-4-3-2-1. Når du får uro, se etter: 5 ting du kan se - 4 ting du kan ta på - 3 ting du høre - 2 ting du kan lukte - 1 ting du kan smake. Dette kan holde hjernen opptatt og rolig
Du kan prøve å ikke kjempe mot angsten. Da kan du si til deg selv; "Nå kommer angsten. Jeg vet at den er ufarlig, og jeg bare venter til den går over. Det er ubehagelig, men helt ufarlig."

Ellers kan man passe på å få nok søvn, hvile og avspenning (mindre stress), drikke mindre kaffi/cola/energidrikk.

Det fins også avslapningsøvelser på f eks YouTube, og sjekk gjerne ut lenkene og artiklene jeg legger ved.

Men det viktigste er at du forteller noen hvordan du har det (litt etter litt, eller alt med det samme), så du kan få hjelp. Der fins mange der ute som ønsker å hjelpe deg, og man får det som regel bedre da.

Vi heier på deg! Masse lykke til!

Alt godt! Vennlig hilsen lege, ung.no

Besvart: 16.10.2025