Bestevennen min har flyttet.

Jente, 14

Hei jeg mistet nettopp bestevenninna mi. Hun flyttet. Og hun var den eneste mannen jeg hadde. Jeg sliter veldig sosialt og jeg klarar ikke å snakke ordentlig med folk hvis jeg ikke er helt trygg på dem. Det har blitt bedre i det siste og jeg har begynt å være litt med andre. Men det blir som oftest jeg som spør dem. Problemet er at jeg har en egenskap som gjør at jeg føler jeg alltid er til bry og de ikke vil være med meg. Jeg har vært litt med hun ene på fritiden. Men da var det jeg som spurte alle gangene og hun tar ikke kontakt med meg eller spør om jeg vil bli med dem i friminuttene. Alle har liksom en close venn eller mange. Men ikke jeg. Og jeg klarer ikke bare dilte etter jentene og hele tiden spør om jeg kan være med og være helt venneløs på fritiden. Jeg har ikke så lyst å spør hun jeg har vært litt med på fritiden om vi skal vær sammen igjen før hun tar kontakt med meg. Og når noen sier til meg jeg og deg skal være sammen klarer jeg ikke å oppføre meg normalt og de spør aldri

Svar

Hei,

Takk for at du skriver til ung.no.

Det du beskriver er veldig forståelig, og du er absolutt ikke alene om å føle det sånn. Mange både ungdommer og voksne har kjent på den følelsen av å være den som alltid må ta initiativ, og av å føle seg til bry eller ikke ønsket. Det er utrolig tungt, spesielt når man har mistet noen som betydde mye.

Det høres ut som du savner tryggheten du hadde med bestevenninna di, og at det er vanskelig å finne den samme tryggheten med andre nå. Når man mister den ene personen som virkelig forsto deg, kan det føles som om alt sosialt blir mye vanskeligere fordi du må starte på nytt, uten å ha den tryggheten i ryggen.

Det kan føles urettferdig når det alltid er du som tar kontakt, men det betyr ikke at de andre ikke liker deg. Mange ungdommer (og voksne!) er faktisk litt dårlige på å ta initiativ, selv om de liker deg. Noen tenker kanskje: “Hun virker travel,” eller “Hun spør sikkert hvis hun vil være med.” Så selv om det føles som om du maser så gjør du faktisk noe modig og fint: du prøver.

Den tanken “jeg er sikkert til bry” er en veldig vanlig tanke hos folk som er litt usikre sosialt. Men den er nesten alltid feil. Den får deg til å trekke deg unna, og da mister folk sjansen til å faktisk bli kjent med deg. Et lite triks: neste gang du får den tanken, prøv å tenke: “Jeg vet ikke hva de egentlig tenker. Jeg velger å tro at de faktisk liker at jeg spør.” Det føles rart i starten, men hjelper over tid.

Det gir mening at du ikke vil spørre den samme jenta igjen med en gang. Du kan godt vente litt men ikke tenk at du må vente til hun tar kontakt. Kanskje du kan finne en mellomting: send en melding etter en stund, eller spør om noe lite, som “skal du på den treningen?” eller “har du sett den filmen?” så føles det ikke som et stort “vil du være med meg”, men mer som å bare holde kontakten.

Det virker som du prøver å finne din person igjen og det tar tid. Mange bruker ungdomsskolen på å finne de rette folkene. Det er helt normalt. Du gjør allerede noe bra ved å være med litt folk, selv om det ikke føles som nok. Det er sånn det starter- små steg.

Om du noen gang føler at du mister helt motet, så er det faktisk lov å snakke med noen voksne du stoler på kanskje en forelder, lærer, helsesykepleier eller rådgiver. De er der for å hjelpe deg, og de har snakket med mange som føler akkurat som deg.

Håper svaret mitt er til hjelp.

Ønsker deg alt godt.

Vennlig hilsen

helsesykepleier

Besvart: 30.10.2025