Foreldre er skilt, det er vanskelig. Jeg er sliten av livet og vil flytte.

Hei!

Når jeg leser det du skriver tenker jeg at du har hatt det vanskelig alt for lenge! Det er ikke uvanlig at foreldres skilsmisse preger barna i mange år etterpå. Da du var 9 år skjønte du kanskje ikke så mye av det som skjedde, men kroppen din reagerte nok likevel og jeg kan tenke at inne i deg var det mye stress allerede da.

Særlig hvis mamma og pappa har krangla en del opp igjennom årene så er det ikke rart at det har oppstått vonde følelser og panikkangst inni deg.

Du skriver at du har selvskadet. Jeg tenker at det kanskje har vært en måte å få "tatt ut" det vonde du har følt på? Når man skader seg selv er det gjerne fordi det er vanskelig å forstå og finne ord for følelsene sine. Eller fordi man ikke blir hørt om man prøver å uttrykke dem. Selvskading er et sterkt uttrykk! Har du følt på støtte fra foreldrene dine når du har strevd psykisk? Jeg kan tenke meg at det kanskje ikke har vært så lett å få støtte?

Foreldre som krangler og har det vanskelig (f.eks økonomiske problemer) kan bli veldig selvfokusert og inne i sin egen "boble". De kan glemme å se hvordan det som skjer påvirker barna. Jeg vil tro at også dette gjelder for deg - at foreldrene dine har hatt nok med seg selv og ikke har klart å se hva du trenger.

Du skriver at du vil flytte. Det er forståelig. Når man har det vondt så vil man jo bare bort fra det. Du er jo ikke gammel nok til å flytte alene ennå, men kunne det være en mulighet å fortelle til foreldrene dine at du tenker på å flytte? Det er viktig at foreldrene dine vet hvor vondt du har det nå og hvis du sier at du har det så vanskelig at du ikke lenger vil bo hjemme så kanskje de skjønner alvoret og at de slutter å snakke dritt om hverandre foran deg og snakker med deg om hvordan de kan hjelpe deg.

Hvis det ikke hjelper så hva med å snakke med en annen voksen i nettverket/familien din som kjenner deg godt og som du stoler på? En besteforelder eller tante/onkel, f.eks? Du kan spørre om du kan bo litt hos denne voksne for å få en pause hjemmefra. Mange ungdommer gjør det i perioder når det blir for vanskelig å være hjemme.

Du skriver at du er diagnostisert med en panikkangstlidelse. Da vil jeg tro at du er i kontakt med helsevesenet og at du har snakket med enten en lege eller psykolog (kanskje på BUP?) som kjenner deg godt. Jeg tenker at du også kan be om hjelp fra den du har vært i kontakt med i forbindelse med diagnosen du fikk, til å snakke med foreldrene dine og fortelle hvordan du har det.

I tillegg har jeg funnet frem til noen artikler om hva man kan gjøre når man har det vanskelig hjemme. Hvis du leser dem får du flere tips. Jeg håper dette ga svarene du trengte. Lykke til, jeg håper du får det bedre snart!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no