Besøkshjem-broren min kan være veldig frekk, foreldrene mine bryr seg ikke.

Hei.

Det er fint at du setter ord på de vanskelige følelsene du har i forbindelse med hvordan mamma og pappa oppfører seg når besøkshjem-broren din er hos dere. Jeg mener det er helt naturlig å kjenne på både sjalusi og kanskje også ensomhet og tristhet, i en slik situasjon som den du beskriver.

Å være besøkshjem sees gjerne på som en omsorgsfull og fin handling. Men det krever mye av en familie! Det kan noen ganger være vanskelig å si høyt for barna i familien at man f.eks blir sjalu, for da kan man føle seg egoistisk eller utakknemlig. Kan du kjenne på dette?

Det er forståelig. Og sannheten er at det for mange besøkshjem-familier blir vanskelig i perioder. Det er krevende for de voksne å ivareta alle barnas behov. Og det er krevende for barna å sette egne behov til side når besøkshjem-barnet trenger sitt. Slike ting må man snakke masse om, fremfor å late som det ikke er noe problem. Det er faktisk mest de voksne sitt ansvar å legge til rette for at dette blir snakket nok om og at alle blir hørt.

Jeg syns det er tøft gjort av deg at du har forsøkt å si ifra til mamma og pappa om at det noen ganger blir vanskelig mellom deg og besøkshjem-broren din. Det er leit at de virker å ikke bry seg. Jeg tror nok egentlig de bryr seg men kanskje går de så mye opp jobben med å skulle lykkes med å være et godt besøkshjem at de "glemmer" at du trenger å bli sett for den du er og at ikke alt er rosenrødt med besøkshjem-broren din. De tenker kanskje at du klarer deg så fint fordi det er sånn det ser ut på utsiden.

Jeg syns du skal forsøke å fortelle mamma og pappa en gang til hvordan du opplever det. Helst når dere er venner fra før av og det er god tid. En gang besøkshjem-broren din ikke er hos dere. Si at du ønsker at de lytter til deg fordi du har noe viktig å si som er litt vanskelig!

Du trenger ikke anklage dem for å ikke være greie foreldre, eller ikke bry seg. Du kan rett og slett si at du ser hvor fine foreldre de er for besøkshjem-broren din men at du noen ganger føler deg oversett og at du blir såra når de ikke tar seg tid til å se saken fra ditt perspektiv.

Prøv å være så konkret du klarer når du skal si hva du ønsker annerledes. Er det noe du kunne tenke at de gjorde mer av? Jeg syns eksempelet med strikkegenseren er veldig bra. Det at ikke mamma vil strikke til deg men bare han, det opplever du som sårende og at du ikke er like viktig. Du kan gjerne si at du vil at mamma strikker også til deg.

Hvis du syns det er vanskelig å starte en slik samtale kan du for eksempel vise frem svaret mitt her til deg, og dere kan snakke ut ifra det. Ikke vær redd for å være åpen om vanskelige følelser, det er helt vanlig og noe de fleste foreldre blir glade å få vite om fra barna sine når de bare tar seg tid til å høre! Vanskelige følelser er like naturlige og viktige som gode følelser.

Jeg ønsker deg lykke til! Les gjerne de artiklene jeg har lagt ved under. De handler om noe av det du tar opp.

Vennlig hilsen familieterapeuten