Føler at jeg ikke er helt tilstede i meg selv, hvordan forstå det?

Hei du!

Takk for at du tar kontakt. Jeg synes ikke det er et rart spørsmål.

Faktisk er det sånn at man kan oppleve perioder der man føler seg litt frakoblet fra seg selv, som om tankene lager en egen “historie” eller en versjon av personen som ikke helt stemmer med hvordan de kjenner seg i virkeligheten. Det kan kjennes som å være observatør av sitt eget liv, eller som om man lever i en slags indre historie i stedet for i øyeblikket. Noen ganger kan vi kalle dette for “depersonalisering/derealisering” og det kan handle om å være litt frakoblet seg selv. Noen opplever dette når de for eksempel har hatt en lengre periode med stress eller uro. Da kan det være litt vanskelig å være til stede i “nuet” og det foregår heller mye i hodet samtidig som man ikke føler seg så påkoblet kroppen og det som skjer rundt.

Noen ganger skjer det når man har mye stress eller indre trykk over tid, og hjernen går litt i «overlevelsesmodus» og skaper avstand for å håndtere alt som skjer. Andre ganger handler det om at man har et veldig aktivt indre språk eller fantasiliv, og at den indre stemmen blir så sterk at den tar mye plass. Det kan også være en reaksjon på at man har vært veldig mye i hodet sitt, tenkt mye, analysert mye, eller kjent på uro over tid.

Det som også er litt paradoksalt eller dumt er at når man legger merke til dette og gjerne prøver å “tenke naturlig” så blir det bare mer tanker og følelsen av å ikke klare å styre tankene blir sterkere. Det vil dermed være bedre å øve seg på å la tankene være som de er og heller forsøke å koble deg på aktiviteter som du gjør i hverdagen uten at du prøver å endre tankene. Det kan være lurt å holde på med fysisk aktivitet, være i naturen, snakke med personer som er gode for deg og å gjøre ting/hobbyer du liker.

Det å oppleve dette er ikke farlig, men det kan føles ubehagelig — og det er helt forståelig at du ønsker å kjenne deg mer til stede i ditt eget liv. Hvis denne følelsen fortsetter eller blir plagsom, kan det være fint å snakke med noen om det du opplever. Du kan ta kontakt med helsesykepleier på skolen din eller helsestasjon for ungdom for råd og hjelp. Et annet alternativ er å snakke med fastlegen for råd videre.

Ønsker eg alt godt.

Med vennlig hilsen psykologen