Lurer på om dette er separasjonsangst?

Hei.

Så fint at du skriver til oss i ung.no. Vi er her for deg.

Det høres veldig strevsomt ut for deg og jeg tenker det vil være godt å ha noen å snakke med. Du skal ikke ha det sånn og forsøke å håndtere det helt på egenhånd. Det blir altfor vanskelig for deg.

Det er bra at du får tilbud fra psykomotorisk behandler, men jeg lurer på om det kanskje ikke her tilstrekkelig hjelp for deg akkurat nå. Det hadde vært godt for deg å ha en fast voksen å snakke med. Da tenker jeg på en behandler, som kjenner godt til angstbehandling og hvilke verktøy som du trenger for å få det bedre med deg selv. I tillegg vil det være fint for deg å kjenne til gode stabiliseringsteknikker etter traumeerfaringer.

Ut fra beskrivelsen din, så vil jeg ikke si at dette handler om seperasjonsangst, men heller en generalisert angsttilstand der du har opparbeidet det god erfaring med trygge kjente voksne (som mamma nok er for deg) som angstdempende. Så når de ikke er tilstede så øker angsten din.

Jeg vil anbefale deg å gå til enten helsesykepleier på skolen din eller Helsestasjon for ungdom. De kan tilby støttesamtaler over tid og sammen kan dere jobbe med angsten din. De vil også vurdere om du er i behov av mer spesialisert hjelp som eksempelvis fra Psykisk helse i kommunen eller fra BUP.

Jeg synes også du skal snakke med foreldrene dine og fortelle om hvordan du har det. De kan være god støtte for deg og gi deg den tryggheten og kjærligheten som du trenger.

Det finnes god hjelp for angst, så det er ikke noe du behøver å streve med over tid. Blant annet finnes det gode verktøy som du bør ta i bruk.

Snakk også med psykomotorisk behandler, som eventuelt også kan henvise deg til samtaler hos en med kompetanse på angsttilstander.

Jeg legger ved flere gode artikler og ber deg om å lese de og følge rådene som gis der.

Ta vare på deg selv! Jeg ønsker deg alt godt.

Med vennlig hilsen psykologen