Jeg har drevet med selvskading, nå har foreldrene mine oppdaget det

Hei,

Så fint at du skriver inn til oss når du kjenner det på denne måten. Det høres ut som du har det vanskelig, men også er litt forvirret over dine egne følelser og handlinger. Som at du ikke helt vet hva som driver selvskadingen. Samtidig vet foreldrene dine om det, men du vil ikke snakke med dem om det.

Kanskje kunne det være en ide å bli enig med foreldrene dine om å snakke med noen andre om dette? En tredje part, som ikke er en del av familien din? Hvordan tror du det ville være?

Du kan for eksempel snakke med helsesykepleier om det, kanskje med foreldrene dine til stede eller i alle fall så helsesykpleier vet at de vet. Det er gjerne sånn at foreldre skal vite en del om din helse for å kunne gjøre en riktig jobb som foreldre. Derfor tenker jeg at det kan være fint for dem å vite at du strever med selvskading, samtidig som det ikke er sikkert det er riktig du skal snakke med dem om det med det første hvis det kjennes feil ut.

Det kan også hende foreldrene dine trenger hjelp og informasjon til hvordan de kan hjelpe deg og hva de skal gjøre når du selvskader. For dem kan det nok være ganske skummelt at datteren deres selvskader, og de kan bli redde for hva det betyr. Kanskje er du også redd for det, og trenger hjelp med det.

En del ganger handler selvskading om at du har mange følelser eller kjenner deg overveldet av følelser du ikke vet hva du skal gjøre noe med. Sånn sett bruker du kanskje selvskading som en slags løsning. Men så gir selvskading åpenbart sine egne problemer når det du driver med er å skade deg selv. Med andre ord er det ikke den beste løsningen på problemene og følelsene dine, jeg tenker du trenger andre måter å håndtere følelsene dine på.

En del av det å håndtere følelsene våre får vi fra foreldrene våre, og lærer av foreldrene våre. Men om du ikke kjenner deg nærme dem og du strever med dette, så er det kanskje blitt noen problemer her.

Det kan også være som du beskriver, at du ikke helt skjønner selv hvorfor du gjør som du gjør. Da tenker jeg det er viktig du får snakket med noen og sortert litt hva du tenker og føler, så du kan finne ut av det og finne andre løsninger.

Dette er alle grunner til at jeg tenker det kan være lurt for dere å snakke med profesjonelle helsepersonell som kan informere og hjelpe dere videre. Kanskje trenger dere også hjelp til å finne bedre måter å snakke sammen på?

Som sagt kan du snakke med helsesykpleier, eller noen på helsestasjon for ungdom. Du kan også snakke med fastlegen, og/eller dere kan ta kontakt med familievernkontor eller barnevern. Dette siste høres kanskje skummelt ut, men dette er folk og instanser som har flere ulike hjelpetiltak for å støtte familier og barn.

Jeg legger ved noen artikler og håper noe av dette kan være nyttig for dere videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no