Familien ignorerer meg, får ikke hjelp av dem. Jente 17

Hei!

Når jeg leser det du skriver så skjønner jeg at du har det vondt hjemme, og at du vurderer familien din som dysfunksjonell. Det virker ikke som det er eller har vært noe god kommunikasjon mellom dere.

Det er ikke godt å føle at ingen bryr seg eller forstår, at man blir ignorert. Jeg vil tro du har kjent deg veldig ensom i familien din når ingen har vært opptatt av hvordan det er å være deg?

Da er det ikke rart du har kjent på både depresjon og at du har hatt selvmordstanker. Når man har så stor smerte inni seg som det du har hatt så vil man bare vekk fra det, og da kan selvmord føles som en utvei. Det betyr sjelden at man egentlig vil dø, men det kan bety at man ikke orker livet slik det er her og nå. Kan du kjenne deg igjen i at det var sånn for deg? Jeg skjønner at det må ha vært skikkelig vanskelig. Det er fint at du kom deg ut av det og at du kan finne frem til din egen styrke for å komme videre. Jeg er enig med deg i at vi aller mest må hjelpe oss selv og være glad i oss selv. Samtidig trenger vi andre mennesker for å være trygge og føle oss verdifulle.

Nå har du ikke noen støtte i de hjemme. Men du trenger jo fortsatt hjelp med alt fra lekser til å ordne hverdagen din. Så tenk etter om det er andre mennesker i nettverket ditt som kunne vært fine å snakke med, og be om litt ekstra hjelp fra? F.eks et annet familiemedlem eller foreldrene til en venn? Jeg håper du har andre du stoler på som du kan snakke med og som kan støtte deg og vise deg at de setter pris på deg.

Du har jo også snart 18 år. Kanskje kan du vurdere å flytte ut av familien og inn til den voksne du kjenner og er trygg på. En fin start kan være å bo litt hos noen du allerede kjenner, fremfor å flytte helt alene. Hvis du bor hos en du allerede kjenner så kanskje du vil få følelsen av at en voksen bryr seg og ser deg, mer enn du vil få hvis du bor alene. Jeg tenker at vi alle trenger å bli sett og jeg unner deg virkelig at du har det trygt og godt og blir sett der du bor.

Hvis du ikke har en trygg annen voksen i ditt nettverk så vil jeg råde deg til å oppsøke helsesykepleier på skolen din eller på helsestasjon for ungdom i kommunen du bor i (det finnes over hele landet og er gratis). Helsesykepleier er vant til å snakke med ungdommer som opplever å ikke ha det bra med familien sin. Der kan du snakke om dine følelser og hvordan det er å være deg. Helsesykepleier kan også hjelpe deg å snakke med familien din for deg etter hvert, hvis du blir klar for det. Mange ungdommer syns det er godt å ha en nøytral fagperson tilstede i samtalen med familien, da blir det lettere å si det man vil si. Hvis det er sånn at du rett og slett ikke kan eller bør bo hjemme lenger så kan en helsesykepleier hjelpe deg å finne mer ut av det, og evt kontakte barnevernet.

Til slutt vil jeg si til deg; vær stolt av den du er og vær fornøyd med deg selv. Hvis du klarer å huske på hva andre (f.eks venner) liker ved deg og hva du liker ved deg selv så kan det foreldrene dine sier og gjør som får deg til å føle deg dårlig, få bli litt mindre viktig for deg.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Jeg har funnet frem noen artikler som har flere tips. De ligger under svaret her. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no