Jeg klarer ikke gråte etter faren min døde, selv om det har vært vondt

Hei,

Så leit å høre at du har mistet faren din, og at han var syk så lenge. Det tærer på, og kan være vanskelig på mange måter, også over tid.

Jeg vil råde deg til å snakke med noen rundt deg om dette, for å prøve å forstå og sortere det bedre. Det er ofte lettere å finne ut av vanskelige ting sammen med andre, og det kan være lettere å finne ut av ved å skrive eller snakke om det.

En del ganger tenker vi at vi først må forstå noe for å kunne si noe om det. Men mange ganger er det faktisk omvendt: Vi trenger å snakke om det for å kunne forstå det.

Det er også fint å få støtte, trøst og hjelp med det som er vanskelig eller forvirrende.

Når det gjelder hvorfor det er blitt vanskelig for deg å gråte og "kjenne" følelsene dine ordentlig er ikke det helt lett å svare helt sikkert på for meg.

Men jeg kan si at det generelt kan være sånn at vi blir sittende litt fast i noe når det er veldig krevende og trist over tid.

Det at faren din, en viktig person i livet ditt, både var syk over lang tid og så døde er en stor påkjenning. Da kan det bli sånn at du har skrudd følelsene litt av eller holder de på avstand fordi det er for mye.

Dette er ikke noe som nødvendigvis skjer bevisst, det kan være sånn at dette skjedde underveis i sykdom og død og så har det vært vanskelig å kjenne følelsene ordentlig etterpå.

Noen ganger blir vi sittende litt fast i følelsene og tankene våre, og da er det også fint å få hjelp av andre til å komme ut av det.

Kanskje det kan hjelpe å snakke med andre i familien din som også har opplevd dette? Kanskje kan du finne ut av om du har vært redd for å kjenne på disse følelsene ordentlig, eller at du har tatt mye hensyn til andre rundt deg mens faren din var syk?

Hvis det på den andre siden kjennes vanskelig ut å snakke med noen som har vært gjennom det samme, eller at det blir for nærme med venner og familie kan du heldigvis også få hjelp av andre.

For eksempel hjelpetelefoner, noen på Helsestasjon for ungdom, eller Helsesykepleier på skolen.

Det å trenge litt hjelp eller støtte for å få i gang tanker, følelser og finne litt ut av ting trenger ikke bety at det er noe galt med deg eller at du trenger lang behandling.

Det er mer det at det kan hjelpe å ikke sitte alene med det som er vanskelig og forvirrende, og andre kan kanskje vise deg at det er trygt å kjenne på vonde og vanskelige ting igjen, sånn at du klarer åpne litt opp igjen.

Når du ikke vet hvor du skal begynne, så begynner du akkurat der du er. Litt som du gjør når du skriver her til oss, når du skriver at du kjenner deg stengt eller at det er vanskelig å føle som du gjorde før (for eksempel).

Jeg legger ved noen artikler og lenker, og håper noe av dette hjelper deg videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no