Faren min virker lei seg og deprimert. Hvordan muntre han opp?

Hei!

Jeg forstår at du er trist når du ser faren din i den tilstanden du beskriver her. Han viser tegn til å være både lei seg og ensom, og det kanskje ikke så rart? Det er jo en av de mest smertefulle ting i livet å bli forlatt av kjæresten sin på den måten din far ble, så det er forståelig at det preger han. De fleste voksne som opplever dette vil reagere på en eller annen måte. Noen bruker kort tid på å komme over en slik hendelse, andre bruker lang tid. Begge deler er OK, så lenge man klarer å ivareta hverdagslivet sitt likevel (gå på jobb, holde leiligheten i orden, spise/sove, klare å være forelder). Men hvis man ikke klarer det, er det nødvendig å søke hjelp og å få noen å prate med. Også når man er en voksen mann. Jeg skal si litt mer om det, lenger ned i svaret mitt.

Du spør hvordan du kan muntre opp faren din.

Det første jeg vil si til deg, er egentlig at du bare bør fortsette å gjøre de tingene du allerede gjør. Du drar på besøk til han som vanlig, du gjør koselige ting med han og du viser at du bryr deg. Det er utrolig fint, og mer enn det kan man egentlig ikke kreve av en datter. Jeg tror det du allerede gjør, er det aller viktigste.

Hvis du finner en anledning der faren din virker å være rolig og i OK humør, så kan du også spørre han rett ut hvordan det går med han. Si til han at du har lurt på om han har det litt tøft om dagen, noe som i så fall ville være naturlig etter bruddet med kjæresten. Kom gjerne med konkrete eksempler på det du har sett, som har fått deg til å bli bekymra (tomt hus, han virker lei seg, tilbakefall av alkoholproblemer, etc).

Kanskje det at du viser at du "ser" han, vil gjøre en forskjell? Det er ikke sikkert faren din skjønner at det syns utenpå at han er lei seg. Hvis du påpeker det, kan det være et lite "dytt" som gjør at han tar steget og søker hjelp.

Eller, så kanskje han beroliger deg med at det faktisk går bedre enn du tror. Faren din er voksen, så han velger jo selv om han vil gjøre noe med situasjonen sin eller ei og han må definere selv hvor stort problem dette er for han.

Ellers, tenker jeg bare at du kan være en av de som følger litt med på han, og som evt. sier ifra videre dersom du blir mer bekymra (f.eks hvis du ser at alkoholproblemene kommer mer og mer tilbake). I så fall syns jeg du skal snakke med noen andre nære voksne personer i nettverket deres - gjerne noen som kjenner din far godt. Har du noen som du kan dele dine tanker med? Besteforeldre, tante/onkel, mamma, eller en av pappas venner? Det høres hyggelig ut at du fortsatt har kontakt med hans ekskjæreste, men samtidig kan det være greit å holde henne utenfor dette, da det nok vil bli vanskelig for din far at hun skal involvere seg. Men en annen voksen i nettverket deres kan ta et ansvar her for å snakke med og hjelpe pappa, dersom ting fortsetter å være vanskelig for han, eller blir verre.

Hvis alkoholproblemene eller depresjonen utvikler seg så kan du vurdere å fortelle det til fastlegen din (kanskje har du den samme fastlegen som pappa?). Selv om ikke fastlegen kan tvinge pappa til noe, så kan han/hun nok formidle din bekymring og ta en alvorsprat rundt dette, ved pappas neste legebesøk. Men det er som sagt pappa selv som må innse at han trenger hjelp, og han må ønske å ta i mot hjelp.

Så fint at du viser omsorg for faren din og at du ønsker å hjelpe. Jeg håper det går bra om du får pratet med han om bekymringen din.

Jeg håper dette ga svarene du trengte. Sjekk ut artiklene jeg har funnet frem under, om det å være bekymra for foreldre. Der finner du flere tips. Lykke til!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no