Foreldrene mine blir skuffet og sint når jeg snakker om min mentale helse

Hei,

Så fint at du skriver til oss når du opplever dette!

Det høres tungt ut å ikke bli møtt godt på de følelsene du forsøker å uttrykke. Spesielt når du får beskjed om at du kan føle hva du vil og fortelle om det, men så er det ikke det du opplever når du forsøker.

Det er ikke alle som er like gode på å ta i mot følelsene vi har. Kanskje er foreldrene dine redde for at du skal fortsette å være lei deg, eller så synes de selv at det å være trist eller ha det vanskelig er skummelt.

Det du kan forsøke er å snakke med dem om akkurat dette du skriver til oss. At du opplever de sier du kan fortelle hva som helst, men at det ikke er det som skjer når du prøver. Det er helt vanlig å kjenne på alle mulige følelser, og det bør ikke skuffe dem at du kan kjenne på tristhet eller andre følelser.

Kanskje dere sammen kan forsøke finne ut av hva som skjer når du er lei deg, og måten de reagerer på? Det vil være lettere for deg å kunne bli i bedre humør og overtenke mindre, om du først får lov til å forklare hvordan du har det og hva du føler.

Følelser er informasjon til oss og omverdenen om hvordan vi har det, og hva som skjer. Hvis du er blitt trist eller redd for noe, så betyr det noe som det kan være viktig å finne ut av. Følelser kan i tillegg bli ganske insisterende om vi ikke forsøker finne ut av dem og kjenner på dem.

For eksempel kan du bli mer trist av å forsøke dekke over at du er trist, eller kjenne at du grubler enda mer om du ikke får fortalt om hva det er du tenker og kanskje overtenker på.

Kanskje kan du forsøke snakke med dem på et annet tidspunkt enn du pleier, kanskje også når du ikke er trist eller har det ekstra vanskelig, men kjenner at du har energi og overskudd til å ta en sånn litt krevende samtale.

Ofte handler det å få det annerledes sammen at både du og de må jobbe for å reagere litt annerledes enn dere pleier. Dere har sikkert kommet inn i diverse mønster som det kan være vanskelig å komme ut av, men det er mulig om dere alle blir mer bevisst på hva som skjer og hvordan dere ønsker at det skal bli.

Du kan gjerne bruke det du har skrevet her til oss, og eventuelt det vi har svart, som en måte å starte en sånn samtale på, om du synes det kan være lettere eller hjelpe deg.

Hvis det ikke fungerer å snakke med foreldrene dine, eller du merker at dere kommer i de samme mønstrene igjen og igjen, kan det være en god ide å forsøke snakke med noen andre.

Vi kan dessverre ikke tvinge andre til å reagere som vi har lyst til. Vi kan ønske at andre skal endre seg, vi kan be om det, vi kan samarbeide om endring sammen med dem, men til syvende og sist må folk jobbe med seg selv og sine egne reaksjoner.

Hvis du da merker at du fortsatt ikke blir møtt på en god måte og du trenger et rom for følelsene dine og at de blir tålt, så kan du forsøke snakke med noen andre.

Du kan: ringe hjelpetelefoner; snakke med andre i familien; snakke med venner; snakke med helsesykepleier på skolen (hvis du fremdeles går på vgs); snakke med fastlegen; eller noen på helsestasjon for ungdom, for eksempel.

Jeg legger i tillegg ved noen artikler og lenker til deg, og håper dette hjelper deg og familien din videre.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no