Jeg har ingen venner og krangler med foreldre, er veldig sliten

Hei,

Så trist å høre at du ikke har noen venner og antakelig kjenner deg veldig ensom.

Det er veldig tungt å ikke ha venner eller noen å snakke med. Spesielt i ungdomstiden hvor det er meningen du skal bli mer kjent med verden og deg selv, begynne å bevege deg utenfor familien din og finne din egen vei.

Da kan du fort bli sliten. Vi blir ikke bare sliten av å gjøre oppgaver, vi kan også bli slitne av å ikke få påfyll med gode ting som vi trives med. Hvis vi ikke får snakket med noen eller funnet på morsomme ting, kan det slite oss ut.

Kanskje kjennes det ikke ut som det fungerer så godt når lærerne setter opp sosiale ting fordi det ikke blir naturlig og dere som skal bli kjent ikke finner ut av det sammen?

Det høres ut som du har velmenende lærere som forsøker å hjelpe deg, men kanskje kjennes det ikke ut som det treffer helt. Eller kanskje du blir sint fordi det er noe som trengs, og du blir frustrert av hvordan situasjonen din er?

Det er på et vis vanlig å kunne bli irritert og krangle mer med foreldre i ungdomstiden, og spesielt hvis du har det ekstra vanskelig ellers og kjenner deg sliten. Da havner samtalene fort i frustrasjon og krangling.

Har du snakket med foreldrene dine om hvordan situasjonen på skolen er, at du kjenner deg ensom og alene og er sliten hele tiden?

Jeg tror det kan være viktig for deg å få satt ord på hva som skjer i hverdagen din, hva du tenker og føler, så du kan få mer støtte, trøst og hjelp med det.

Det er utfordrende når alle rundt deg er venner med hverandre, og det kjennes umulig ut å finne en vei inn. Og så høres det ut som det ikke blir noe bedre av at du krangler med familien din, og ikke kjenner deg avslappet der heller på grunn av det kanskje.

Da er det viktig å starte med å be om hjelp med akkurat det.

Jeg foreslår at du forsøker snakke med dem om det om du kan, gjerne når du og de har litt god tid og ikke er slitne på slutten av en dag. Kan det fungere bedre midt på dagen i helga for eksempel?

Vi kommer inn i mønster med de vi er nære, og da kan vi fort havne i krangler uansett hva vi snakker om, om det er det som pleier å skje. Derfor kan det være viktig å forsøke endre noe når vi vil snakke med noen om noe, og få et annet utfall.

Du kan tenke gjennom hva du vil si, og passe på at du kjenner deg mest mulig uthvilt og klar for praten. Hvis du ikke vet hva du skal si, eller hvordan du skal begynne, kan du for eksempel vise det du har skrevet her.

Det kan i alle fall bli noe lettere om foreldrene dine vet litt mer om hva som skjer, og hvorfor du er sliten og synes oppgaver hjemme er vanskelig.

Kanskje kan det også bli klarere for deg hva du kjenner på under alt sinne og at du er sliten?

Vi pleier å kalle sinne en stor følelse, både fordi den kan kjennes overveldende ut, og fordi den kan ligge over mange andre følelser. Som for eksempel det å være trist og ensom, redd eller skuffa.

Det å skrive ned hva du tenker på og føler, og også snakke med andre om det, kan sortere dette for deg og gjøre det klarere.

Og det å få formidlet det ut til foreldrene dine kan også gjøre det klarere for dem hvorfor det er vanskelig for deg å hjelpe til, at dere alle sammen er slitne antakelig.

Så kan du få hjelp av dem også til å tenke på hvordan du kan utvide nettverke ditt eller få det annerledes i hverdagen din? Noen ganger trenger vi hjelp til å komme på gode ideer for endring.

Du kan også snakke med helsesykepleier på skolen, eller noen på helsestasjon for ungdom.

Jeg håper dette svaret hjelper deg litt videre, og ønsker deg lykke til. Det finnes løsninger på alle problemer, og du kommer ikke til å ha det som du har det nå for alltid.

Vennlig hilsen psykolog

ung.no