Jeg har flyttet for å studere, foreldrene mine kontrollerer meg

Hei!

Du forteller om en vanskelig situasjon og jeg skjønner godt at du reagerer på foreldrene dine sin oppførsel. Du har flyttet ut og skal i gang med å være mer selvstendig og bygge ditt eget liv. Det er helt naturlig og riktig i din alder. Dette bør de se, og heie på!

Du setter ord på noe viktig i det du skriver om at det er ikke telefonsamtalen i seg selv som er problemet, men hva den er uttrykk for. En samtale fordi man er glad i hverandre og vil si hei kjennes annerledes ut enn en samtale preget av å ville kontrollere. Når du i tillegg får trusler fra foreldrene dine om at de vil flytte etter deg, har dette gått alt for langt, tenker jeg.

Hvordan sette grenser? spør du. Det første jeg vil si da, er i alle fall at du er i din fulle rett til å kreve endringer. Du kan si til foreldrene dine at du trenger mer frihet og pusterom. Foreslå at dere snakker sammen f.eks en gang i uken på et avtalt tidspunkt som du bestemmer, ut ifra hva som passer i din hverdag. Da gir du foreldrene dine fortsatt forutsigbarhet men det blir på dine premisser.

Ellers så vil jeg også understreke: du bestemmer når du svarer på telefonen. Hvis de ringer på et tidspunkt som ikke passer for deg så skriv tilbake at du ikke kan prate nå men ringer senere. Det er ikke sånn at du må være tilgjengelig for foreldrene dine når de krever det.

Hvis du trenger å gi dette litt mer forklaring så kan du skrive eller si noe slik til foreldrene dine: “Jeg er glad i dere og jeg er glad for at dere bryr dere om meg. Samtidig trenger jeg at dere stoler mer på meg nå og stoler på at jeg klarer meg bra alene. Jeg trenger å få bygge min egen hverdag her i den nye tilværelsen min, og da kan jeg ikke hele tiden snakke med dere. Jeg trenger at dere derfor respekterer de grensene jeg setter”.

Dette var bare et forslag til ord så klart, du kjenner foreldrene dine og vet hva som passer. Men det er viktig at du forklarer dem hva dette handler om hos deg, uten å kritisere dem for mye. Da ser de forhåpentligvis hvorfor de ikke kan fortsette som de har gjort til nå.

Kanskje vil det komme protester og motstand, og flere trusler om å flytte til deg. Men jeg håper du likevel kan stå stødig i de grensene du setter, for de er helt legitime. Du kan minne deg selv på at du ikke har ansvar for dine foreldres følelser. De er voksne og må ta ansvar for dem selv.

Jeg tror og håper at foreldrene dine ikke gjør alvor av å flytte etter deg.

Men hvis du fortsetter å ha dette som et problem så kan jeg anbefale at du tar kontakt med studenhelsetjenesten via samskipnaden som er knyttet til studiestedet ditt. Be om hjelp fra dem. Det jobber helsepersonell på slike steder som er flinke til å snakke med studenter som står i den typen utfordringer som du beskriver her. Den du snakker med kan hjelpe deg å sortere dine egne tanker og følelser rundt situasjonen og kan finne mer ut sammen med deg, hvordan du skal fortsette å kommunisere med foreldrene dine.

Håper dette ga noen svar du kan bruke. Under her har jeg lagt ved noen artikler jeg tror du kan få nytte av. Fortsett å stå opp for deg selv! Lykke til.

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no

Vi har valgt ut dette for deg

Hvordan få foreldrene dine til å forstå?

Snakk med foreldrene dine om vanskelige ting