Jeg trives ikke med familien, har ingen venner lenger heller. Jente 16 år

Hei!

Jeg skjønner at det er vondt å være deg nå. Når jeg leser det du skriver tenker jeg at du forteller om ensomhet. Det er vondt å føle seg ensom, ekstra vondt når man føler det rundt sine nærmeste, de som egentlig skal ta godt vare på en og vise at de bryr seg.

Når man får det så vondt som du har det nå så er det vanlig å få tanker om at man ikke ønsker å leve lenger. Tanker som "hva er vitsen med at jeg i det hele tatt lever?" Som oftest handler ikke disse tankene om et ønske om å dø/forsvinne i seg selv, men heller å slippe å ha det vondt, og et ønske om at andre skal bry seg mer. Kan du kjenne det igjen i det?

Du spør hva du skal gjøre, når du ikke har noen steder å dra. Jeg tenker det viktigste du kan gjøre for deg selv nå er å få sagt ifra til søstrene dine, de du er hos nå, hvor vondt du faktisk har det. Du kan si rett ut at du føler deg veldig ensom og at du skulle ønske de inkluderte deg mer. Du kan fokusere på det du konkret skulle ønske at de gjorde for å inkludere deg. For eksempel snakke mer med deg, spørre deg om du vil være med på ting, gi deg en klem, eller andre ting du vet du savner. Snakker du om hva du trenger så det er størst mulig sjanse for at de hører på det du har å si uten å bli sure eller føler seg anklaget.

Det er også viktig at foreldrene dine får vite hvordan du føler det, for de har ansvar for å passe på deg. Du skriver at du ikke føler deg hørt hjemme heller, men kan du likevel gi det ett forsøk til, og fortelle dem at du har hatt det så vondt i det siste at du har kjent at du ikke vil leve mer? Det kan hende ikke foreldrene dine har forstått alvoret i det du føler på. Jeg håper du kan klare å si det. Hvis det blir vanskelig å snakke eller du tenker at de ikke vil høre på deg så kan du skrive det til dem f.eks på sms eller i et brev. Du kan også vise dem det du har skrevet her til oss, og svaret mitt?

Hvis det blir for vanskelig å snakke med foreldrene dine eller hvis de fortsatt ikke forstår så må du snakke med noen andre voksne og fortelle dem det samme som du har fortalt her. Da har den voksne du snakker med en plikt til å hjelpe deg. Man skal be om hjelp når man har det vondt, ingen kan klare å fikse det alene.

Hvis du føler at ingen av de du kjenner er til hjelp så kan du kontakte noen som har som jobb å snakke med ungdommer som har det vanskelig. For eksempel kan du gå til din lokale helsestasjon for ungdom. Der jobber det helsesykepleiere og psykologer. De har åpent selv om det er ferie. Det er gratis å gå dit.

Hvis du ikke vil gå et sted men heller ringe, kan du ringe Alarmtelefonen for barn og unge. De har åpent hele tiden og der jobber det voksne som er vant til å prate med unge som har det vondt. Du kan være anonym hvis du vil.

Det viktigste er ikke hvem du snakker med, men at du snakker med noen når du har det så vondt inni deg som du har det nå, og ikke får det du trenger fra familien din. Det finnes hjelp å få, og det finnes måter å få det bedre på.

Under svaret mitt har jeg lagt ved en kort artikkel vi har skrevet, om hva man kan gjøre dersom man får tanker om å ikke ville leve lenger. Den syns jeg du skal lese med en gang, den vil gi deg flere råd. Du er ikke alene<3

Jeg ønsker deg alt godt, ikke gi opp. Skriv gjerne til oss igjen!

Vennlig hilsen familieterapeuten på ung.no